I det skoleklokka ringer hopper elevene straks opp på pultene. De danser og skråler i vilden sky. Det er friminutt, eller fest, eller begge deler. Jeg lar meg rive med, vipper bakover på stolen og spreller med beina i det jeg går i dørken med et brak. Alle er borte når jeg endelig kommer meg på beina. Det har ringt inn, og alle har løpt for ikke å komme for sent til gymmen. Opprør etter timeplan? Streitinger. Ingen har tatt seg bryet med å fortelle meg hvor jeg skal, men det kan være det samme. Idet jeg går ut for å lete etter veien, treffer jeg nemlig min barndomsvenn Bjørn, en avslappet type med skjegg og fete, mørke solbriller. Jeg er ikke bekymret for gymmen mer, jeg er en utfrika kunstnersjel. Jeg har også skjegg og fete, mørke solbriller. Vi herjer rundt i løvet og føler oss frie. Til helvete med konformiteten!