Norsk «asyldebatt» må fortone seg som en selsom opplevelse for en utenforstående. Gjennom et stadig hardere ordskifte har venstresidens politikere latt seg forme til medløpere i høyresidens kappløp mot nullpunktet. Det er beskrivende når de store debattprogrammene ikke tar seg bryet med å invitere venstresiden til debatt; det holder med Hagen og Solberg, parhester i innstramning. Når Arbeiderpartiet tar på ansvarlighetshatten, og SV ikke inntar rollen som en kompromissløs forsvarer av asylretten, er verket komplett.