Bandromanen, rockeromanen, vi hører om det fra tid til annen. Vi hører om Salman Rushdies «Grunnen under hennes føtter», og Don DeLillos «Great Jones Street», og Lars Saabye Christensens «Beatles» (hvor, greit nok, ingen av guttene faktisk spiller i band), og Lars Ramslie «Destroyer» (hvor, greit nok igjen, ingen av guttene spiller i band), Morten Jørgensens «Sennepslegionen» og «Kongen av København», Ragnar Hovlands «Dr. Munks testamente», Torgrim Eggens «Den nye Dylan», Anders Bortnes, altså, «Et bra band», Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve», Nikolaj Frobenius «Teori og praksis» og nesten hele forfatterskapet til Frode Grytten, men kanskje særlig, skal vi si det?, «80 grader aust for Birdland» og «Popsongar».Det blir noen det (mannfolk alt sammen, ser vi), og med antallet i orden går det kanskje an å snakke om et eget litterært uttrykk i disse bøkene? I alle fall: noe eget i de forskjellige uttrykkene. Går det, med andre ord, an å forholde seg til rockeromanen, musikkromanen, punkromanen som noe eget?