Tore Ness anmeldte billedkunstneren Gerhard Richter sin utstilling i Louisiana Museum for Moderne Kunst i Klassekampen 11. april 2005. Det er sjelden jeg har lest en kunstanmeldelse som har vært så ubegripelig og forvirrende som dette. «Det finnes dem som kan fise baklengs så flott at man skulle tro de sang,» skriver Augustin i «Om Guds Stat».Jeg blir ikke særlig klok når det opplyses at Richter sin kunst er del av «negasjon som kunstnerisk strategi» og at Richters kunst blir karakterisert som «evne til systematisk å unndra seg betrakterens fastholdelse» og at fenomenologi er noe, som noe, av noe, og kunst som negasjonens negasjon, og dobbelnegerende virkemidler, og diskursive strategier og så bortetter.