Det skjer mye rart i huet når man får barn og stifter familie. Ungdoms- og studenttidas letthet føles plutselig uutholdelig og begreper som ansvar og modenhet siver inn i tankene. Skumle greier. Med ett kan man sitte der, et helt annet sted enn det som tidligere føltes som det absolutt naturlige. Med oss – min kone og meg – skjedde det i fjor sommer. I et galskapens anfall av ansvarlighet, la vi inn bud på en kjedet enebolig i en drabantby i Groruddalen. Og som alle som har begitt seg ut på det frie boligmarkedet vet, er budrunder en temmelig surrealistisk affære. Med ett satt vi med et 150 kvadratmeter stort hus til en verdi av opptil flere millioner norske kroner. Ren og skjær galskap av to unge mennesker med moderate lønninger og alt annet enn moderate studielån. Vi ble grepet av øyeblikket og visste knapt hva vi gjorde. Vi flyttet inn i det pene, men nokså kjedelige boligområdet i fjor høst. Ungene fikk hvert sitt rom, og med to stuer fikk vi politisk korrekt nok satt tv-en i et annet rom enn hovedstua, som med peis og parkett virkelig var et voksent og anstendig værelse. Utgang til stor veranda og hage var det og. En skulle tro lykken var fullkommen for et ungt ektepar med to små gutter vant til å bo i en 58 kvadrats leilighet på trafikkerte Carl Berner på Oslos østkant. Men nei. Vi følte oss aldri hjemme. Klarte ikke å tilpasse oss den joviale, småborgerlige omgangstonen i nabolaget. Vi trivdes ikke. Noe var feil, men vi visste ikke helt hva. Nå er huset lagt ut for salg. Seks måneder holdt vi ut. Hva gikk galt? Først må man spørre seg: Hvorfor gjorde vi det? Vi trivdes meget godt i byen, og definerte oss som frilynte, urbane mennesker. Vi brukte byen for det den var verdt og så for oss at barna skulle vokse opp i et vitalt, flerkulturelt miljø. Vi engasjerte oss i byen. Gikk på møter. Raljerte over det rutinepregete forstadslivet. Vi ville ikke bli som foreldrene våre: konforme og sosialdemokratiske. Vi ville være bohemer og byfolk – Stadluft macht Frei. Likevel endte vi opp med hus og hage og delvis avhengige av bil. Hva skjedde? Var vi sinnssyke i gjerningsøyeblikket? Eller var valget et resultat av dypereliggende strukturer og den nokså inngrodde forestillingen om at barn bør vokse opp nært naturen, vekk fra asfaltstøv og farlig, for ikke å si uekte, bykultur? Vi har snakket om det tusen ganger, men vi finner ikke svaret. Men vi har tatt konsekvensene. Vi skal flytte tilbake. Til en trang leilighet. Med solid avstand til marka. Vi skal parkere bilen for godt og vinke farvel til 40 kvadratmeter stor terrasse og naturtomt. Vi har lovt oss selv å være tro mot våre idealer, og innrømmer at den halvårige flørten med det voksne og ansvarlige livet var et feilgrep, et sidespor, en parentes. Vi flykter tilbake til byen. Oslo sentrum. Denne deilige og vitale byen som har så mye å by på. Restauranter, Akerselva, museer, duer, Birkelunden, kafeer. Vi skal puste inn den skitne, men frie bylufta, kjenne oss som en del av verden, langt vekk fra det ensrettede, smålige og gardintunge villaområdet. Vi skal bli kommunister igjen. Bo i borettslag. Kjefte på vaktmesteren og forbanne den retthaverske eks-ml-eren av en formann. Vi gleder oss. Det kan ikke skje raskt nok. Hva forteller dette om 90-tallsgenerasjonen? Nekter vi å bli voksne, eller er vi sanne opprørere? Vet vi ikke hva vi vil? Er vi slaver av kommers og tillærte forestillinger? Er vi uselvstendige ungdommer som ikke vil ta ansvar? Eller er vi rett og slett så kule at vi bryter tvert over og nekter å la oss innrullere i fortellingen om det gode liv? Uansett beveggrunn, uansett motivasjon, peker vi nese til forventningene, innbilte eller ei, og stuer tingene våre inn i en trang og altfor dyr leilighet og sverger på at om vi noen gang flytter fra Oslo sentrum igjen, skal vi minst flytte til New York. Vi elsker byen. Vi elsker Oslo. Og her kommer vi. For å bli. Selv om vi – som fortapte 90-tallister – forbeholder oss retten til å motsi oss selv, når – og hvor som helst.