Erna Solberg har styrt Kommunal- og regionaldepartementet i snart fire år. Som leder av dette departement, har hun også kontroll over, og ansvar for norsk asylpolitikk. Jeg har fulgt norsk asylpolitikk i mer enn 20 år. Asylsøkere var et relativt ukjent begrep i Norge før 1984. Etter dette har mange benyttet den rett alle mennesker har til å søke, og å ta imot beskyttelse i vårt land. Diskusjoner om vår holdning, våre linjer, vår asylpolitikk, har alltid preget mediebildet, og er et tema alle har en eller annen mening om. Det jeg også har erfart disse årene, er det uomtvistelige faktum at det norske folk har et stort engasjement når det gjelder å gi et håndslag til mennesker med behov for hjelp. Dette engasjement kjenner ingen grenser. Vårt land har opplevd kriger som har lært oss å sette pris på fred og frihet. Vi har sett hva det betyr å få hjelp fra andre land når vi trengte det som mest. For oss er det en selvfølge at menneskerettighetene blir fulgt, ellers blir vi svært opprørte. Medmenneskelighet, respekt og engasjement er for meg, og for de fleste, naturlige bærebjelker i vårt samfunn. De siste års endringer og innstramninger i norsk asylpolitikk gir signaler om en ny og kjølig holdning til andre mennesker som jeg vil benytte anledningen til å advare mot. Godt hjulpet av tabloidpressen blir det av styresmaktene gitt signaler, i forbindelse med behandling av mennesker, som kan føre til et hardt og følelsesløst samfunn. For enhver pris skal regjeringen ved Erna Solberg vise muskler når det gjelder behandlingen av dem som med sin fulle rett søker tilflukt i vårt land. De siste årene har gitt oss mange bevis på dette, enten det gjelder ureturnerbare asylsøkere som blir fratatt sin økonomiske støtte og bosted, lang botid under uverdige forhold, eller dårlig helseoppfølging av traumatiserte flyktninger. Asylsøkere som med rette har behov for beskyttelse, føler seg i dag svært lite velkommen i landet. Er det slik vi vil ha det? De siste ukers nyheter om de fem barna fra Kosovo som fikk opphold, mens mor må reise «hjem» – etter seks år i Norge, og avslaget for de to jentene i Aurland fra Moldova, topper den grusomme listen over vedtak foretatt av mennesker, som ikke bare har mistet bakkekontakten, men som muligens lider av alvorlig empatiforstyrrelse.