3. april kom meldinga om at Annie Schaanning Gisvold var død. Ikke bare var hun min mor, men en ivrig og god bridgespiller. Hun trådde sine bridgebarnesko i Trondheims bridgemiljø i 40- og 50-åra, hvor hun var en av byens fremste kvinnelige spillere. Etter et avbrekk på 15 år tok hun sammen med min far opp konkurransebridge etter en sommers studie av Acol i 1970. De gjorde furore i Haslum bridgeklubb hvor hun var eneste høne blant 40 haner. I 1975 blei jeg trukket inn som reserve for min far, og måtte i tre uker holde stand. Vi datt ikke lenger ned enn fra første- til tredjeplass i hans fravær. Etter hans død i 1981 og fram til 1990 var jeg hennes faste bridgepartner, og sakte men sikkert klarte hun å tvinge litt bridgeforståelse og kunnskap inn i mitt hue, og vi begynte å gjøre det bedre. I 1989 før jeg flytta fra Oslo til Sandnes, starta vi å spille i Arne Olsens årlige turnering på Fefor. Vi deltok i denne turneringa i flere år og det er kanskje herfra jeg har de beste minner om henne, ikke bare som bridgespiller, men som mor og venn. Hun var full av latter og moro både ved og vekke fra bridgebordet. Henne trønderske humor var alltid til stede og vanskelig å skjule. Hennes yndlingsvits var nok: «Hva ville du vært hvis du ikke var Trønder? Hmmm ... Skamfull!» Hun så bridge som en viktig hobby, og anså vel de som ikke kunne spille, som lettere hjerneskadd. For henne ar det gleden av en god hånd, et godt utspill, et godt motspill eller meldeforløp som var selve gleden, men hun var opptatt av at vi vant noe. Ikke for sin egen del, men fordi hun ville at jeg ikke skulle synes langhelga på Fefor hadde vært bortkasta. Dagens ene spill er ett av mine beste minner, ikke fordi det var vakkert meldt eller spillt, men fordi det var et spill som gav oss mye glede både ved bordet da det skjedde, så vel som seinere.