«Aldri mer 'niende april',» sa vi, da vi omsider slapp løs fra fremmedåket. En tid sa vi også «heller død enn rød». Det var da land etter land forsvant bak jernteppet og det lot til å bli vår tur. Enkelte av våre kjære beroliget seg selv og oss med at «... de skal ikke få tatt meg levende en gang til». Man hadde da takk og pris et våpen å ty til før fienden sparket inn entredøren. Det ville man gjort forrige gang om man hadde ant hva fengsling og politiforhør innebar. Og oldinger fortsatte å mumle «aldri mer 9. april» til de forsvant under torven og det til tross for overbærende, til dels hånlige smil. Som om ikke alt var blitt helt annerledes siden den gang! Ja, mon det?