Genet for tro?
Jeg leser for tiden Pascal Boyers «Religion explained», en ny bok i den lange rekken av velskrevne bøker som forklarer komplekse fenomener med vår evolusjonære forhistorie. Vulgærgjengivelsen av Boyers budskap blir, som alltid i slike sammenhenger, at det finnes «et gen for religion». Boyer selv er rimeligvis atskillig mer nyansert i sine synspunkter, men en religionssosiolog vil allikevel neppe gi terningkast 6 for hans konklusjoner. La den debatten ligge – i denne omgang. Boyer stiller spørsmål om hvorfor noen finner religion så gjennomført irrasjonelt, mens andre lar sitt liv styres av metafysikk? Hvorfor synes tro i en eller annen form å være et universelt fenomen? Antiteisten Peter Wessel Zapffe så religioner som selve det ultimate svaret på menneskets erkjennelsesoverskudd, vår intellektuelle overutrustning: «Hvorfor er menneskeslegten da ikke forlængst dødd ut under store vanvidsepidimier?» Det var på grunn av forankringsmekanismene – hvorav troen var den fremste, «… det metafysiske meningskrav, av hvilket vore guder er sprunget frem». I prinsippet skiller ikke Zapffes forklaring seg veldig fra Boyers, selv om Zapffe nok ville ha gremmet seg over en genetisk/evolusjonær kausalitet.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent