Frankrike, 1997: Etter to år med omfattende sosial mobilisering, fosser venstresida fram og vinner en knusende seier i parlamentsvalget. Sosialistpartiets leder Lionel Jospin blir ny statsminister for en flertallsregjering hvor også kommunistpartiet deltar. Troen på en ny politisk retning er sterk. Frankrike, 2002: Høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen slår ut statsminister Jospin i første runde i det franske presidentvalget. Jospin trekker seg fra partiledervervet og forsvinner fra fransk politikk. Fem år med sentrum-venstreregjering hadde ikke gitt en tilstrekkelig kursendring i Frankrike. Jospin-regjeringen har fortsatt fransk rekord i privatisering. Man lyktes ikke å skape et klart alternativ til den nyliberalistiske politiske utviklingen. Aktivistene mistet gnisten. Mange ble hjemmesittere. Både sosialistpartiet og kommunistpartiet opplevde ras i medlemstall. Norge, 2009: Etter at partiene bak regjeringen Bondevik tapte valget i 2005, fikk vi en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Men sentrum-venstreregjeringen klarte ikke å reversere privatiseringen. Kuttene i folketrygden ble opprettholdt. Norge fortsatte med en aggressiv politikk for markedsadgang i Verdens handelsorganisasjon. Arbeidsmiljøloven ble svekket. Det ble ikke tatt noe oppgjør med den nyliberalistiske retningen. Stortingsvalget høsten 2009 ender med rekordlav valgdeltagelse. Og rent flertall til Høyre og Fremskrittspartiet. Sånn vil vi ikke at det skal gå. Og selvsagt er det mulig at en ny regjering vil føre en ny politikk. 2005 kan bli begynnelsen på slutten på nyliberalismen i Norge. Men det kommer ikke 20 statsråder til å utrette på egen hånd. For når Jens Stoltenberg lover oss ny kurs med et nytt flertall etter valget 12. september, skal vi huske et par små detaljer. For eksempel at Arbeiderpartiet hadde hovedansvaret for en sykehusreform som nå bidrar til eksplosiv vekst for privatsykehusene. At det var Arbeiderpartiet som satt i regjering da Statoil og Telenor ble privatisert. At Gudmund Hernes var utdanningsminister da hele skolesektoren ble liberalisert under Gats-avtalen i WTO. At Pensjonskommisjonen ble nedsatt av regjeringen Stoltenberg, og at SVs toppledelse måtte overtales kraftig av sitt eget landsstyre for å gå mot kuttforslagene i folketrygden. Sånn kan vi fortsette, bakover i tid, i et par tiår. Skiftende regjeringer har sørget for økende gebyrer for velferdstjenester, økende underskudd i kommunal sektor, og trygg og stabil støtte til diverse amerikanske krigsprosjekter. For å nevne noe. Selvsagt spiller det en rolle hvem som sitter i regjering. Men svært sterke krefter vil stå på dag og natt for å sikre at den politiske hovedkursen ligger fast, også hvis Ap/SV/Sp tar over. Dette har de lang erfaring med, fra land etter land, under 25 år med nyliberalisme.