Fra Berlins banenett er det fin utsikt. Her fins kanaler, bruer, kolonihager, høyhus, ruiner, motepalasser, torg, tårn, slott, markeder, gravlunder, slum, pønk, trance, dansehaller, kneiper, trikkestaller, sykkelstier og flyplasser – for ikke å snakke om de hypermoderne ekspresstogene som suser forbi på nabosporene i indre by, og alle byggekranene som kneiser i det som før var ingenmannsland mellom øst og vest. Den energien som lyser ut av den tyske hovedstaden etter murens fall er lett å fornemme, og en forstår hvorfor Leonard Cohen synger om den markedsloven som nå gjelder i hans bransje: «First we take Manhattan/then we take Berlin.»Den reisen som gjør sterkest inntrykk er linje 1 på S-bahn. I forstaden Oranienburg i nord med imbiss-kneipe, rådhus, posthus, gymnasium og blomsterbutikk i en krans omkring S-stasjonen, bygde berlinerne i 1934 en fangeleir i et nedlagt bryggeri midt i sentrum. I 1936 ble kapasiteten sprengt, og leiren ble flyttet til Sachsenhausen, like ved. Fra denne første «KZ» vokste leirsystemet til å dekke det meste av det hurtig ekspanderende tredje rike. I likhet med titusenvis av fanger fra de fleste europeiske land, satt farbroren min her i Sachsenhausen fra 1942 til 1945, og fikk livet preget av det. I en herskapsvilla ved motsatt ende av linje 1 ble det i 1942 tatt en avgjørelse som angikk leirene. Femten ledere fra det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP og SS ble på Wannsee-konferansen 20. januar enige om det de kalte «den endelige løsningen». Drap på jøder, oppviglere, entartede, homofile, sigøynere, tatere, krøplinger, evneveike og andre «urene» var forsøkt før, ved hjelp av lange kniver, medisinske eksperimenter, ildspåsettelse, utsulting, stokkeslag, nakkeskudd og bad med eksosforgiftning. Nå ble den teknologien utviklet som bygde på Syklon B i gasskamre. Wannsee-villaen ligger fem minutter fra S-stasjonen med buss, nær bygrensen i sørvest, med utsikt over innsjøen. Museet og studiesenteret fra 1992 er fint bygd opp, med nedtonet retorikk, men desto sterkere foto- og faktadokumentasjon. Berlin er en by som så å si er innpakket i historie, gjennom arkeologisk tydelige tidslag som det er tankevekkende å være på utkikk etter spor fra – både øst og vest for den revne muren. Det fins gode grunner til at det gamle er tatt vare på her, for deler av Berlins byhistorie er som et skrekk-kabinett over 1900-tallet. S-bahn 1 Oranienburg-Wannsee kan ikke være noe dårlig sted å begynne et besøk i den tyske hovedstaden, før en kaster seg ut i det futuristiske bylivet nå. .