Jeg har lært underjordisk sopp å kjenne. Sort trøffel. Jeg og fransk fiff på samme restaurant i påsken. Det var en storartet opplevelse, og på slags måte en gastronomisk klassereise, der vi glemte å gå av på rett stasjon. Vi kjørte altfor langt, forbi både kaviar og østers, og ble avslørt som fremmede i vår klønethet over trøffelens irrganger. Vi frydet oss likevel i fremmed land og ble tatt godt i mot av nye venner. Mat kan være et avslørende element. Hva man spiser, hva slags mat man er vant til og hva man serverer venner over middagsbordet hjemme, plasserer deg raskere innenfor et kulturelt sjikt enn all verdens henvisninger til store tenkere og filosofer fra fjern fortid. Vokste du opp med trøffel som en kjent og kjær delikatesse, har du i dag trolig få venner som inviterer deg over til seg på en deilig Grandiosa en lørdag kveld med litt himbrent attåt. Få ting definerer deg så enkelt som dine matvaner, og matvaner er kultur og geografi – men signaliserer også klassetilhørighet. I påskeferien var vi altså på reise i det sørlige Frankrike da vi plutselig og tilfeldig befant oss ved en av verdens ledende trøffel-restauranter. Nysgjerrigheten på underjordens delikatesse ledet oss gjennom inngangsporten til det eksklusive spisestedet, der to enorme gulltrøfler sto på påle og markerte at vi var på rett sted. Vel inne blant det som viste seg å være pene mennesker som med største selvfølge gumlet i seg en syv retters trøffellunsj, fikk vi dyttet diverse trøfler opp i nesen som vi skulle sniffe på og velge ut til egen mat. Rundt oss kurret gjestene i fryd over deiligheten, mens vi nølende tok oss fra rett til rett, mer og mer selvsikre ettersom god vin blandet seg med mat. Regningen tatt i betraktning burde vi konkludert med at dette var det aller nydeligste måltid vi har spist noen gang, men i stedet humret vi henrykt over selve opplevelsen av staselig restaurant-besøk, og noterte oss at den rare trøffelsmaken ikke ville fjerne seg fra ganen tross tre omganger med dessert. Våre tunger var slett ikke vant til trøffel, det var lite trøffel på middagsbordet da jeg var barn. Om jeg likte måltidet? Jeg vet fremdeles ikke. Mat kan også avsløre deg. I hvor mange filmer har man ikke lagt inn et komisk element der en person forvirrer seg inn blant fjonge folk på restaurant og kløner ved middagsbordet? For enkelte kan det oppleves som like pinlig å bære en godt synlig Grandiosa hjem fra butikken som å lese kiosk-litteratur på cafe. Mat er snobberi, men i våre dagligliv på en mye mer indirekte måte enn åpenlys flørt med trøfler på fransk fifferi.