Da Stortinget fredag før påske vedtok den nye kirkeloven, ga de nytt liv til bygdedyret. Bygdedyret er noe som, per definisjon, plager folk som er annerledes. Folk som ikke tilhører Kirken, den norske, er annerledes. Også i mindre bygdesamfunn. Med stortingsvedtaket har bygdedyret, med røtter i statskirka, fått fritt spillerom i framtida. Flertallet skal få bestemme om konfirmasjonsundervisninga fortsatt skal foregå i skoletida. For et par år sida vedtok det samme Stortinget trosopplæringsreformen som vil gi statskirka 250 millioner kroner ekstra i året til sin dåpsopplæring. Da sa flertallet at konfirmasjonsopplæringa må ut av skolen. Men dens slags vil ikke kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland høre på. Da Stortinget diskuterte den nye kirkeloven, understreka hun forskjellen mellom skolens opplæring om tro og Kirkas opplæring til tro. Den forskjellen skal ikke gjelde over hele landet. Kirkeministeren sa at i små samfunn må flertallet fortsatt få lov til å diskriminere de som ikke tilhører statskirka. Ved å legge konfirmasjonen i skoletida, handler en stikk i strid med det som var brukt som argument for det nye KRL-faget; at elevene i skoletida ikke skal skilles i spørsmål om livssyn. Statsråd Valgerd Svarstad Haugland har, forutsetter jeg, innsett at slikt skille er uheldig for elevene. Men hun har altså fått flertallet med seg på at det uheldige fortsatt skal kunne skje der skoleskyss er nødvendig for å samle elevene. Dårlig utbygd samferdsel i distriktene er brukt som argument for fortsatt diskriminering. Samrøre mellom kirke og skole har lang tradisjon i Norge. Den første forordning om allmueskoler slo, i 1793, fast at det var Kirkas oppgave å utdanne barna. Fra da av har Kirkas posisjon i skoleverket vært sterk, både gjennom lovverket, men også gjennom personalet. Teologer og kristne pedagoger har vært premissleverandører for skolepolitikken opp gjennom historia. Dette til tross gikk det i mange år framover. KRL-faget, sånn som det blei, var et tilbakeslag. Vi får håpe at FNs menneskerettighetskomites klare irettesettelse av den norske stat kan føre til bedring. Sjøl om det ser ut som om regjeringa, under ledelse av presten Bondevik, ikke helt har tatt kritikken til seg ennå. Det kan virke som om kirkeministeren slåss for å beholde siste skanse for fortsatt diskriminering av annerledes tenkende. Det er på landsbygda den statskirkelige gudstroen står sterkest. Spørreundersøkelse gjennomført i anledning 2005-markeringa viser store forskjeller i holdningene til statskirka mellom sentrale strøk og distrikta. Størstedelen av innbyggerne i Oslo (60 prosent) og de større byene (51 prosent) er tilhengere av å skille kirke og stat. På landsbygda er det kun 34 prosent som ønsker skille. Undersøkelsen, som blei gjennomført i januar og februar i år, viser at det er færrest innbyggere i Oslo og i byer med over 50.000 innbyggere som deltar i religiøse seremonier. Den viser også at den yngste delen av befolkninga er mest skeptisk til å fortsette den særnorske ordninga med statskirke. Bare 21 prosent av ungdommen mener grunnloven bør bygge på den evangelisk-lutherske tro. Hele 53 prosent mener den bør bygge på FNs menneskerettigheter. I denne situasjonen stiller stortingsflertallet opp for statsråd Valgerd Svarstad Haugland. De vil la det statskrikelige flertallet på landsbygda få lov til å misbruke sin posisjon til å stigmatisere og plage skoleungdommer som ikke følger «det vanlige» – konfirmerer seg i kirka. Dette er skammelig av KrF sjølsagt. Og av Høyre og Venstre som stiller opp for sin preste-statsminister. Det er også skammelig for stortingsflertallet som sikrer denne fortsatte statskirkelige diskrimineringa av folk i Distrikts-Norge. I den kommende valgkampen må de statskirketro politikerne stå til ansvar for sin distriktsfiendtlige politikk. Inntil videre vil det fortsatt være vanskeligere for ungdom i Utkant-Norge å være annerledes. Leonid Rødsten bor på Dønna i Nordland.