For om lag ti år sidan hadde eg med meg «Staten» av Platon på sørgåande hurtigrute. Det var utanfor den hardaste turistsesongen, så der var ro og fred. Ein sein kveld sat eg på styrbord side i salongen oppe og tenkte på dette: I Platons tankeunivers er kaos og mislyd noko sekundært og illusorisk. Alt går inn i eit velordna kosmos. I høgda eksisterer slump og tilfeldige samantreff som noko mangelfullt i sanseverda, som ein slags illusjon. Grublinga mi tok brått slutt. Konsentrasjonen rivna av ein uhorveleg lyd. Larmen kom bakfrå. Det var snorking – snorking av eit hittil uhøyrt slag. Det ville vere grovt misvisande å seie at nasen til mannen i sofaen ved døra bak meg var liten. Det var ein heller stor nase. Ja, somme ville nok endåtil ha brukt ordet «diger». Likevel verka han liten jamført med den lyden han sende ut. Det var beint fram eit mirakel at noko så lite kunne bråke så sterkt, så over all forstand. Det var i naseregionen snorkinga var sterkast. Og heile tida varierte bråket. Det kom eit raut som gjekk over i ein bibelsk basunstøyt, avløyst av eit surklande innpust før han sende ut att ein serie klagande og lange lurtonar som frå ei mengd tåkelurar under tungt vêr. Nedunder arbeidde ganeseglet og drøvelen. Det siste minna om ei mislykka bauting til sjøs når seglet klaprar rasande i vinden utan å ta. Men alt dette var berre opptakten, eit innleiande preludium, så å seie.