I en tid hvor, paradoksalt nok, avtaleverket mot spredning av atomvåpen forvitrer, er det fortjenstfullt at Klassekampen vier tematikken oppmerksomhet på lederplass (29. mars 2005). Men en korrekt situasjonsbeskrivelse desto viktigere, gitt dagens utfordringer og uføret ikkespredningsregimet er kommet opp i. Dessverre kan redaktør Braanens beskrivelse av Ikkespredningsavtalen, og utsagnene om at «den ikke har som mål å fjerne alle atomvåpen» og at avtalen sier «at noen land kan ha dem og andre ikke» bare bidra til å forvirre. Påstandene er feil. Ikkespredningsavtalen er tuftet på et enkelt, men fundamentalt kjøpslag: Mot at atomvåpenstatene ruster ned, for totalt å eliminere sine atomvåpen, avstår andre stater å skaffe seg slike. Atomvåpenstatene under Ikkespredningsavtalen godtok så sent som i år 2000 at de har en utvetydig forpliktelse til å ruste ned, for på sikt å avskaffe atomvåpnene. Samtidig ble et handlingsprogram for ikkespredning og nedrustning etablert. Avtalen diskriminerer heller ikke mellom ulike typer atomvåpen eller atomvåpeninnehavere, i stater som har undertegnet denne. Gitt den nødvendige politiske (re)investeringen, kan Ikkespredningsavtalen altså fungere vel som et fullgodt alternativ til Braanens leder-credo om villet og uunngåelig atomvåpenspredning. La oss holde fast ved det. Men Ikkespredningsavtalens framtid og relevans avhenger av fortsatt og reell nedrustning og av at handlingsplanen faktisk gjennomføres. Utsiktene per i dag er dystre. Det neste skuddet for avtalebaugen kan komme i mai, da Ikkespredningsavtalens medlemsland møtes i New York for å diskutere veien videre for det internasjonale ikkesprednings- og nedrustningsarbeidet. Morten Bremer Mærli er seniorforsker ved NUPI