«Hvilken sikkerhet?» spør Arild Rønsen i Klassekampen, fredag 18. mars og tar et oppgjør med Forsvaret og at Norge skal forsvares militært. I løpet av det siste drøye tiåret er dette blitt en utbredt oppfatning blant langt flere enn radikale skribenter. I beste fall, sies det også i forvaltning og sentrale politiske miljø, trenger Norge ikke å forsvares, og i verste fall vil et militært forsvar være umulig. Arild Rønsen ville neppe vært den eneste som stilte seg opp for å se på okkupantens fine uniformer på Karl Johan for dernest å gå for å ta en øl. Problemene er at Arild Rønsen og andre overser viktige forhold ved hva militær makt er og hvordan den brukes. Dermed så fremmer de sannsynligheten av sitt eget mareritt, heller enn å svekke den. Rønsen mener Forsvarets eneste oppgave er å krige mot en angripende okkupant. Men væpnede styrker venter ikke bare på det kommende angrep. De brukes for det meste over hele verden til fredstidsoppgaver. De markerer staters suverenitetsområder, utgjør maktplattformer for sine respektive regjeringens diplomati, og de inngår i sine forskjellige regionale systems maktfordeling. Norge har et enormt suverenitetsområde. Det er av meget stor strategisk betydning og avstedkommer betydelige finansielle inntekter. Norge er for å si det slik, «den golfstat som har lengst Atlanterhavskyst». Her er fredstidsoppgavene store og viktige. De må fortsatt løses av militære styrker. Bare militærmakt avskrekker i siste instans annen militærmakt. Kystvakten erstatter ikke – slik man tror i store deler av det politiske liv – en marine. Men den er et uerstattelig supplement. Når en stats territorium også i fredstid sikres av andres om enn alliertes styrker, er den første helt i de andres lommer. Mange vil meldt seg for å utøve det norske Forsvarets fredstidsoppgaver. Den som får oppdraget vil få stor innflytelse over den norske regjering, dens finans-, nærings-, fiskeri og kyst- og dens utenriks- og forsvarsdepartement. De som vinner dette anbudet, blir landets egentlige herre uten å være valgt av noen i Norge. Vedkommende vil følge sitt anbud, så lenge det er kommersielt interessant, men være minimalt opptatt av ikke-fredstidsoppdraget, altså virkelig å forsvare landet. Under den kalde krigens knugende supermaktsdominans var det viktig å opprettholde det store, norske Forsvaret. Ingen allierte skulle overta våre fredstidsoppgaver. Vi kunne aldri ha beseiret den sovjetiske nordflåten eller jaget hæren til Kvitesjøen. Men til «hverdags» skulle det norske området være «militært fullt». Vi skulle regulere egne suverenitetsområder og ha styring med penger og ressurser. Det ville vi den gang ikke overlate til våre allierte.