Årets offisielle unionsmarkering synes å være lite opptatt av hva unionsoppløsningen betydde for parlamentarismens framvekst. Den kollektive bevisstheten henger igjen i gammel venstrelære. Johan Ernst Sars, som er opphavsmann til villfarelsen, var selv aktiv i 1884. Han blåste opp Johan Sverdrups betydning – uten å gjøre klart hva parlamentarisme betyr. Sars´ fortellinger påvirket seinere generasjoner av historikere – som Jacob Worm-Müller og Arne Bergsgård. Og helt til det siste har de preget historiebøkene. Jeg selv satt og svettet i hjembygdas skolestue, mens læreren hyllet Sverdrup som parlamentarismens «far». Tankene mine gikk til en annen mann, som på folkemunne bar et klengenavn som tydet på at han hadde flere «uekte» barn på samvittigheten. Kanskje var det minnet om den stigmatiserte mannen som førte til at jeg – med min rettferdighetssans – som voksen begynte å studere politisk historie. Jeg gikk kritisk inn på Johan Svedrups påståtte farskap, og kildene fortalte meg raskt at «æren» slett ikke tilfaller ham. I beste fall hjalp han nasjonen med å ta av seg buksene. Overgangen til en fullt utviklet parlamentarisme tok hele 60 år!