Forsvaret er midt inne i en omfattende omlegging. Norges væpnede styrker skal bli gripbare og klare til innsats i skarpe operasjoner over hele verden, etter anmodning av FN, Nato, EU eller når våre forpliktelser i Atlanterhavspaktens artikkel V tilsier det. Det lille vi får av hærstyrker, vil være profesjonelle mannskaper, helt spesialisert på nisjeoperasjoner og dermed helt avhengig av andre lands hærstyrker for selv å kunne fungere på en meningsfull måte. I sum vil Norge ha svært få militære mannskaper, et meget lite forsvar som dertil ikke kan fungere uten betydelig stormaktsbistand. Det forsvaret som nå er under utforming er dimensjonert for krigføring lang fra norsk territorium. Det vil ikke bli en velegnet maktplattform for norsk nærområdediplomati, eller være et bidrag i utbalanseringen av stormaktsinteressene på Nordkalotten og i de nordlige havområdene. Det vil være et forsvar som kan gjøre enhver krise i våre områder til enten et nederlag for oss, eller en europeisk eller transatlantisk stormaktskrise. Det forsvaret vi nå skaper vil heller ikke være vel forankret i det norske samfunn. Det vil geografisk ikke ha det meste av landet som sitt virkeområde. Rent sosialt vil rekrutteringen til det nye forsvaret – og særlig av dets befal – ikke komme fra alle lag av samfunnet. Det er mange grunner til at fagbevegelsen og alle på den politiske venstreside bør engasjere seg i forsvarsdebatten. Det norske forsvaret etter 1945 ble nesten bokstavelig talt bygget av og på arbeiderbevegelsens kadre og organisasjoner. Fra de fagorganisertes rekker var mange sjøfolk eller industriarbeidere. Fra den intellektuelle venstresiden kom mange av forsvarets ledende menn fra organisasjoner som «Mot Dag». Det er ikke bare den kalde krigens forsvar man avvikler i dag. Det vil det uansett ikke være noen uenighet om. Man avvikler også de folkelige bevegelsers forsvar. Det bør det herske stor uenighet om. I 1945 var det viktig å sikre landet i nye og vel så farlige stormaktsomgivelser som i de vi hadde i 1939. Like viktig var det å sikre et forsvar godt forankret i det samfunnet det skulle forsvare. Det har stått strid om sikkerhetspolitikk og Nato-medlemskap på venstresiden og i arbeiderbevegelsen. Men ingen har vært mot at forsvaret må forankres i det samfunnet det skal forsvare. I dag kommer begge spørsmål opp igjen. Hvilket forsvar må Norge ha, og hvordan skal det best mulig forankres i det norske samfunn?