Amalie Skram forklarer oss at vår tids opptatthet av kroppen, er forårsaket av vår interesse for vår menneskelighet. Kroppen kommer under press, fordi vi er vår kropp, om vi vil det eller ikke. I de fire romanene om ekteskap, «Constance Ring» (1885), «Lucie» (1888), «Fru Inés» (1891) og «Forrådt» (1892), diskuterer Skram særlig hva det innebærer å være født som kvinne. Romanene er full av kroppslige detaljer, noe hun ble refset og utskjelt for. I dødsscenene blir den døende kroppen et eksessivt tegn for fortvilelse. Constance tar sitt eget liv ved å svelge gift, etter at hun oppdaget at alle tre menn i hennes liv hadde et forhold til andre kvinner ved siden av henne. «Lebene var dekket av et blålig skum, som også var sivet ned over haken.» Lucie oppdager under fødselen at hun har fått et barn fra mannen som voldtok henne da hun sovnet utendørs en natt. Hun reagerer med hysterisk oppkast: «Det kom med slik kraft, at det stod som en stråle utover sengekanten og falt ned på gulvet.» Inés dør av en spontan abortblødning etter at hun ble gravid med en ung elsker, noe som leder til sinnssykdom. «Hennes røde, opsvulmede ansikt var aldeles ukjennelig, og hun snakket uavbrutt høit og stakkåndet.» I «Forrådt» blir kaptein Riber drevet til galskap av spørsmålene konen stiller om hans seksuelle fortid. Han hopper ned i vannet «som slukende lukket seg om hans tunge legeme».Hos Skram reagerer kvinnene på en kulturell situasjon. Kroppen gir uttrykk for psykiske lidelser. I «Constance Ring» leder Constances traumatiske møte med Rings seksuelle begjær til at hun utvikler avsky mot mannen, «han som aldri spurte om, hvordan det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp». Constance var ikke forberedt på oppdagelsen av den andres nakne og kjønnede kropp. Samtidig med bevisstgjøringen av menneskekroppens væremåte opplever hun at hun ikke har en stemme med hvilken hun kan gjøre seg forstått. Som kvinne har hun ikke rett til å kreve skilsmisse når mannen hennes er utro. Constance ser at hun er utsatt for mannens ønske om å bli ett med henne gjennom samleie fordi hun er atskilt fra ham. Dette knytter hun sammen med oppdagelsen av å ikke kunne gjøre seg forstått. Som reaksjon på det drømmer Constance om å kunne unnslippe sin kropp, som anses for å være skyld i at hun forblir ukjent som menneske. Hun forkaster sin egen kropp, men uten en menneskekropp kan hun ikke leve. Hennes avsluttende selvmord gir uttrykk for fortvilelsen over kvinnenes stemmeløse posisjon, men dette uttrykket må betales med døden.