Vi kan her avsløre en skandale større enn resten av avisa har turt å ta i: Historien om hovedparolen som forsvant i hovedstaden 8. mars-tog. Vi hadde øvd hjemme. «Barnehage, barnehage, hei, hei, hei!» Møtte opp i god tid, fikk med oss appellene med et halvt øre, hilste på venner og kjente, gjetet guttungen over brosteinen på Youngstorget, kjøpte Ottar-bladet, slik vi gjør denne ene gangen i året, takket nei til selgerne av Fett med et høflig «nei takk, vi abonnerer», stappet lommene fulle av løpesedler, mottok med glede barnehageaksjonens røde klovnenese og håndplakat med påskriften «Kristin + Laila = klabb og babb». Toget skulle nå ta form, og hovedparolen, barnehageparolen, skulle gå foran. Fram vi gikk. En skummel dame slo på tromme under en stor, gul parole mot incest, og skremte ungen min ut av vogna, og opp på armen. Men hvor var barnehagebanneret? Vi var ikke alene om å se etter den. Folk fløy fram og tilbake for å finne den mystiske parolen. Men ingen fant den. Siden småen insisterte på å gå selv, og det går saaakte, gikk vi under parolen for kjønnsnøytral ekteskapslovgivning, for abort, sekstimersdag og det ene med det andre. Helt til slutt gikk vi sammen med iranere som markerte sin motstand mot landets kvinneundertrykkende presteskap. Og vi støtter jo dem også. Men barnehageparolen var og ble borte. Alle som har laget demonstrasjon vet at paroler ikke kommer av seg selv, men må males. Og da 8. mars-komiteen ble enige om at barnehageaksjonen skulle male hovedparolen, var ikke barnehageaksjonen til stede. Ingen fikk beskjed om å gi dem denne beskjeden, og barnehageaksjonen lagde fine håndplakater og røde klovneneser, vel uvitende om at de også skulle malt parole. Men det var mange i toget.