Øystein Jørgensens innlegg i denne spalta den 17. februar startet en debatt om konkurranse og konkurransepolitikk. Konkurranse er et svært omfattende område i økonomifaget. I dette innlegget skal jeg ta opp noen følger av konkurranse som viser at det ikke er enkelt å være kategorisk konkurransetilhenger eller -motstander. Jeg kan ikke ta opp alt, for eksempel drøfter jeg ikke konkurranseutsetting av offentlige tjenester, stordriftsfordeler og naturlige monopoler. Det hersker liten tvil om at konkurranse presser prisene nedover. Uten Rema ville Rimi-Hagen vært enda rikere. Etableringen av Norwegian har ført til vesentlig lavere priser på flyreiser. Lave priser er en fordel for forbrukerne, men er selvsagt en ulempe for produsentene fordi profitten blir lavere. Bedrifter som selger i konkurransemarkeder kan ikke sette prisen så høyt de vil, fordi andre som produserer liknende produkter vil sette prisen lavere og dermed stjele kunder. Prisen blir presset nedover helt til inntekten ved å selge produktene akkurat dekker kostnadene inkludert en viss profittmargin til eierne. Men bedrifter kan lage avtaler seg imellom om ikke å konkurrere på pris. Slikt samarbeid er forbudt, og mye av arbeidet til konkurransemyndighetene går ut på å avsløre prissamarbeid. Monopolister kan sette prisen selv, men profitten faller hvis prisen settes for høyt, fordi etterspørselen blir mindre jo høyere prisen er. Det er et kjent resultat fra økonomisk teori at profitten er større, produksjonen lavere og prisen høyere i monopolmarkeder enn i frikonkurransemarkeder. Monopoler er derfor til ulempe for forbrukerne. En annen del av konkurransepolitikken går derfor ut på å få ned prisene ved å øke konkurransen og forhindre monopoldannelser. Enhver profittmaksimerende bedrift vil forsøke å holde produksjonskostnadene så lave som mulig, og det er i deres egen interesse å finne fram til effektive produksjonsmåter. Dette gjelder uansett konkurranseform. Men siden bedrifter som selger i frikonkurransemarkeder har lavere profittmarginer enn monopolbedrifter, er det viktigere for dem å produsere billig og effektivt. De har mindre å gå på før konsekvensene blir innskrenkninger eller nedleggelser. Også for monopoler blir profitten større jo billigere de produserer, men de har ikke like stort press på seg, for så lenge profitten er positiv kan de holde det gående. Konkurranse gir derfor en ekstra stimulans til bruk av effektive produksjonsmetoder som gir lave produksjonskostnader. Bruk av mer effektive produksjonsmetoder kan for samfunnet bety at arbeidskraft kan brukes til å produsere andre ting som vi som konsumenter har nytte av. I vår rolle som konsumenter har vi derfor fordel av konkurranse fordi det vil bli produsert mer som vi kan konsumere. Konkurranse fører følgelig både til lavere priser og til større produksjon. Begge deler er bra sett fra et konsumentståsted. Men vi er ikke bare konsumenter, vi er også innsatsfaktorer i produksjonen. Som arbeidskraft ønsker vi både høy lønn, ikke for mye arbeidspress og jobbsikkerhet. Konkurranse som bidrar til økt press for å få ned produksjonskostnadene er dermed i strid med våre interesser som arbeidskraft. Konkurransen kan føre til at bedriften vi arbeider i går konkurs. Dersom det finnes annet arbeid som passer oss der vi bor, gjør ikke det så mye, og det er en fordel for oss som konsumenter at det blir produsert varer det er mer etterspørsel etter. Men hvis det ikke er arbeid å få, fører tapet av arbeid til store personlige problemer. Norge er et land med lange avstander som fører til store forskjeller i produksjonskostnader. Konkurranse og prispress gjør at det er vanskeligere å få til lønnsom produksjon der avstanden til markedene er stor. Som konsumenter bryr vi oss ikke om hvor i landet godene vi kjøper blir produsert, da er vi mest opptatt av at de er billige. Men er vi bosatt utenfor sentrale strøk vil vi ønske at det er arbeidsplasser der vi bor. For stor konkurranse støtter våre interesser for billige varer, men kan være i konflikt med våre bostedsønsker. I tillegg til å være konsumenter og arbeidskraft er vi levende mennesker som føler og tenker og har meninger om hva som er et godt samfunn og hva som er godt for fellesskapet. Selv om vi ikke selv rammes av konkurser, føler vi med dem som mister arbeid og livsgrunnlag der de bor når bedriftene ikke klarer å holde tritt med konkurrentene. Dessuten er det mange av oss som bor i byer eller i sentrale strøk som mener at samfunnet blir bedre hvis det bor folk i hele landet. Da er det avgjørende at det er også er arbeidsplasser i distriktene. Konsekvensene av for stor konkurranse kan derfor være i konflikt med hva som er et godt samfunn å leve i. Konkurranse bidrar altså til større velferd fordi det fører til lavere priser, større produksjon og mulighet for større konsum, men fører også til arbeidspress, usikkerhet, midlertidig ledighet for noen og langvarig ledighet for andre, til sentralisering og avfolking. I konvensjonell økonomisk teori er det konsumentsiden av oss som blir analysert, og resultatet av økonomisk virksomhet blir vurdert i forhold til hvor godt den bidrar til å tilfredsstille våre individuelle behov for konsum av varer og tjenester. Det betyr ikke at økonomer tror at det bare er konsum som gjør oss lykkelige.