I nærmere førti år har myndighetene ført en ensidig kriminalpolitisk kamp mot bruk av illegale rusmidler. Allikevel har rusproblematikken bare økt for hvert år. Vissheten om at det nå er 14.000 sprøytenarkomane og 6200 bostedløse i Norge, bør bekymre noen og enhver. Allikevel har de færreste våget å stille spørsmålstegn ved myndighetenes kriminalpolitiske praksis. Det er på høy tid at landets politikere innser at narkotikapolitikken er feilslått og at de nå fordomsfritt må se etter alternative løsninger på problemet. Jagingen, trakasseringen og straffingen av de rusavhengige bærer uakseptable økonomiske og menneskelige kostnader. Fremgangsmåten virker dessuten mot sin hensikt, hvilket bør være å få nedgang i omsetningen og å redusere konsekvensene både for den enkelte og for det øvrige samfunn. På det lokale plan medfører dagens praksis en utstøtningsmekanisme som rammer de rusavhengige verre enn rusavhengigheten i seg selv. Den dramatiske situasjonen på gateplan sees som en slik kuriositet at den politisk overskygger rusproblematikkens desidert mest kritiske punkt: det forebyggende. Rusavhengighet oppdages sjelden før det har utviklet seg dit hen at en del menneskers sinn er påført uhelbredelige sår. Norge ble levnet liten ære angående forebygging av rusmisbruk i den forrige årsrapporten fra EUs narkotikabyrå. Dette kan skyldes at en del politikere opererer med et heller fiktivt og tallbasert skrivebordsperspektiv på denne problematikkens art og kompleksitet. Det kan være vanskelig overbevise politikere om at et visst antall ungdommer som har klart seg, ville blitt rusavhengige dersom visse sosialpolitiske tiltak ikke hadde vært iverksatt. Argumentasjonen havner lett på påstandsnivå. De kriminalpolitiske tiltak derimot, fører til konkrete beslag og gir kortsiktig gevinst og dermed stjerne i boka. Dette eksponerer narkotikamiljøet som en arena for å demonstrere kriminalpolitisk handlekraft. Særlig når ledende politikere fra før kritiseres for mangel på slik handlekraft på andre områder.