Sjel uten kjønn
«Kanskje er det farmor som er født igjen?» sa en liten gutt jeg kjenner. Med nyreligiøse foreldre brukte han det han hadde av intellektuell ballast for å skape en meningsfull sammenheng da han nesten samtidig mistet en farmor og fikk en lillebror. Alle jeg kjente, både kristne og ateister, smilte i det stille. Det komiske var selvfølgelig tanken på en sjelevandring i så konkrete vendinger. Det var derimot ingen som syntes komikken lå i dette at farmor hadde vært en kvinne, mens den nyfødte var av hankjønn. Er det noe «alle vet» så er det at sjelen ikke har et kjønn. For dem som ikke er helt bevisst hva de vet eller ikke vet om sjel, kan jeg nevne kjente ord som sjelløs, sjeleliv, sjelefred, sjelekval, sjeledyp, sjelsstyrke og sjelstilstand osv. Selv om vi sjelden bruker begrepet i dagligtalen, eier vi en nedarvet kunnskap om sjelen gjennom språket. Sjelen er en del av mennesket som er personlig, den er immateriell, og den er noe annet enn kroppen. Det er naivt å tro at vi kan diskutere kjønn løsrevet fra det allmenne menneskesyn. Vårt samfunns oppfatning av hva et menneske dypest sett er, vil alltid ligge som ubeviste metafysiske premisser i enhver debatt om menneskets evner og muligheter. På begynnelsen av 1800-tallet – før Darwin – trodde mange fullt og helt at «lausunger» var annerledes enn andre barn. En person som kom til verden utenfor den guddommelige innstiftede orden – altså ekteskapet – måtte nødvendigvis være mindreverdig. Den gangen var det «forskjell på folk», og disse forskjellene var forankret et annet sted enn i den materielle delen av mennesket. I Indias kastesystem eksisterer slike forskjeller stadig. En lavkaste-mann er grunnleggende annerledes en høykaste-kvinne, og da er det ikke kjønnsforskjellen vi snakker om. En viktig del av det moderne opplysningsprosjektet har vært sekularisering. Målet var å fjerne denne typen overtro. Alle påståtte medfødte immaterielle deler av et menneske ble luket vekk, og slik stoppet man diskriminering. I dag er vi homo sapiens, og som art er alle mennesker per definisjon like menneskelige. Vi har en situasjon der den eneste delen av mennesket vi kan si noe sikkert om, er kroppen. Her er alle tilnærmet like, med unntak av de to kjønn. Poenget er at når kjønn blir denne verdens eneste mulige «forskjell på folk», så setter dette nødvendigvis sitt preg på dragkampen mellom kvinne og mann. Å fokusere på biologi for å oppnå menneskeverd gir en alvorlig slagside til likestillingsdebatten. For – rent konkret – hvor befinner den delen av mennesket seg der kvinner og menn er grunnleggende identiske? Nettopp derfor vil jeg gjerne, på denne dag, få reintrodusere sjelen, som en motvekt til kroppen. (Hvem vil vel for alvor påstå at de helt mangler sjel?) Sjelen har ikke kjønn, men den er knyttet til en bestemt kropp. Slik påvirkes vårt sjeleliv av våre kroppslige erfaringer, mange av dem er kjønnsbestemte – både biologisk og kulturelt. Det kan altså vise seg fruktbart med en allianse mellom feminisme og religion.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent