Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Blasert overblikk

«Livsmaskinen»Lene Therese TeigenCentralteatret, Oslo NyeRegi: Lene Therese TeigenScenografi: Christine LohreLys: Marianne Thalhaug WedsethPå Centralteatret står dramatikeren Lene Therese Teigen selv for regien av sitt eget stykke, «Livsmaskinen», slik hun også gjorde i gjennombruddsstykket «Mater Nexus» ved Det Åpne Teater (2001). Dette er siden blitt oppført ved flere scener, blant annet Stadsteatern i Stockholm. Både Der «Mater Nexus» dreide seg om kvinnerollen og mor-datterforhold, dreier det seg denne gangen om (den oppløste) familien og parforhold. Stykket åpner med et møte mellom fotografen Elisabeth (Hanne Lindbæk) og jazzmusikeren Magnus (Hans Rønningen). Det oppstår bokstavelig talt søt musikk, da Magnus gjerne snakker gjennom saksofonen, heller enn ord. I neste scene har Elisabeth og Magnus allerede innledet et kjærlighetsforhold. Han har nok lenge har vært moden for å bryte opp fra ekteskapet med Vera (Bentine Holm); en akupunktør i overgangsalderen som lider av slapphet og migrene. Datteren deres Julie (June Kristiansen) leser til Ex.phil., og er voksen nok til at Teigen heller ikke gjennom henne inngir publikum større motforestillinger mot at faren velger å gå.Det som derimot reiser motforestillinger – eller spørsmålet om disse menneskene gjør stort annet enn å kludre livet sitt til, uansett hva slags valg de tar – er det skjematiske ved situasjoner og personeksposisjon. Teigen fokuserer på en type situasjoner som – utenfra betraktet – virker avskrekkende i forhold til «å begynne forfra». Som eksempelvis det pinlige første møtet med tilkomne svigerforeldre. Personene blir portrettert som heller hjelpeløse og utleverte, samtidig som deres gjensidige avhengighetsbånd virker mer konvensjonelt enn personlig motivert.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen