Ti sider er viet næringspolitikk i landsstyrets forslag til arbeidsprogram for SV. Målene for næringspolitikken er det stort sett lett å slutte seg til, utvilsomt også for andre enn SV-ere. Hva skal vi med et arbeidsprogram? For det første operasjonalisere prinsipprogrammet, og for det andre legge retningslinjer for praktisk politikk i perioden. Det siste skaper spenning mellom ideelle mål og den realitet vi må adressere her og nå, ikke minst innenfor næringspolitikken. Et arbeidsprogram bør ikke forsøke å dekke begge alternativene. Det blir inkonsistent og rotete slik landsstyrets forslag i noen grad er. I den aktuelle situasjonen bør programmet gi føringer for konkret virksomhet i de kommende fire år. Det meste henger sammen i politikken, ikke minst nærings-, finans-, arbeidslivs-, sosial-, miljø- og utenrikspolitikk. Et rom for næringspolitikk kan fylles med tiltak som tar sikte på økt verdiskaping og sysselsetting innenfor en ramme som er akseptabel i forhold til andre politikkområder. Noen forutsetninger er: Virkemidlene er begrenset av EØS-avtalen, WTO og statsfinansielle hensyn. Norge vil være et privatkapitalistisk (markedsliberalistisk) samfunn, medlem av EØS og WTO, i de neste fire år uansett regjering. Innenfor denne rammen handler næringspolitikk også om å legge forholdene til rette for utvikling av private foretak. Det må skapes et «positivt klima» for initiativ, investering og utvikling. Private investorer må gis positive insentiver. Det er lettere å rive ned enn å bygge opp. Tiltak, for eksempel på miljøsiden og i form av restriktiv arealplanlegging, kan føre til tap av eksisterende arbeidsplasser. Opplever man den tradisjonelle interessemotsetningen arbeid versus kapital som viktig, er tiltak for å styrke kapitaleiernes inntjening problematiske. Aktiv næringspolitikk forutsetter at sosialister slutter å se næringslivet som fiende, selv om det kan være emosjonelt vanskelig og forutsetter trening i å sluke kameler.