Demonstranter inntok Beiruts gater igjen i går, etter at den libanesiske regjeringen gikk av etter omfattende protester mandag kveld. Slagordene ble raskt rettet mot president Emile Lahoud og Syrias president Bashar al-Assad.
Allerede abonnent? Logg inn
Psykologi har tradisjonelt beskjeftiget seg med de negative sidene ved livet, som angst, depresjon og manglende seksualdrift. Og det er forståelig, dersom psykologenes jobb er å hjelpe folk som har det vanskelig. Men kan vi egentlig forstå de negative sidene dersom vi ikke også vet hva som er positivt, hva som gjør oss glade?
Allerede abonnent? Logg inn
«Fornavnet mitt er Ronny»Essay om oppvekstPax forlag 2005108 siderOversatt av Arne Ruste«Klassereisen har gitt meg en slags frihet, om enn ikke den jeg hadde tenkt meg.»«Etter tolv år som professor skrev jeg avskjedssøknaden min […] Det jeg har vunnet er at jeg slipper å opptre. Skrivingen rettferdiggjør min eksistens, ingen på forhånd fastlagt rolle.»Navnet Ronny er et modernitetens stempel, et filmnavn. Likevel har forfatteren av boka om Ronny, som er ham selv, kommet til å hate navnet sitt, med det umiskjennelige preg av arbeiderklasse det hadde og har. Han hater det ikke av den grunn, men fordi det markerer den splittelsen det synliggjør for ham som klassereisende.«Fornavnet mitt er Ronny» er en bok på knappe hundre sider, men på disse få sidene makter forfatteren å oppsummere sin egen historie som klassereisende, på en måte som er til å få forstand av. I et likeframt språk, fører han leseren først og fremst inn i det pinlige og ambivalente ved denne type identitetsreise. Ronny Ambjörnsson beskriver sin oppvekst i Göteborgs arbeiderklasse, studenttilværelsen og livet som akademiker, det vil si livet som akademiker er summarisk skildret, der høydepunktet er bokas siste kapittel: innsettelsen som professor, et pinlighetens skrekkscenario skildret med en brutal humor; latteren setter seg bokstavelig talt fast i halsen. Som idehistoriker er selvsagt Ambjörnsson observant overfor historiske og sosiologiske perspektiver: Modernitetens generelle ambivalens blir påpekt, blant annet idet han skildrer familiens overgang fra fattig arbeiderklasse til konsumerende – i alle fall i kulturell forstand – middelklasse. Fascinerende og gjenkjennbar er beskrivelsen av hvordan tingene og forholdet til tingene endrer seg: Fra å bo i en ettroms leilighet der alle gjenstander var samlet ut fra bruksverdien, flytter familien til en toroms der «all slags nips […] vinstativer uten vin, fruktskåler uten frukt, lysestaker uten lys, alle konsumismens ytre attributter i symbolsk fravær av innhold» blir innkjøpt og minutiøst rengjort. Midt oppe i dette står vår mann, med ett bein i familiens puritanske arbeiderklassemoral, og med det andre utrygt plassert i den akademiske verden. Han lærer å forstille seg, men etter egen mening, aldri godt nok, ikke overfor den nye verdenen, og den gamle fjerner han seg mer og mer fra.
Allerede abonnent? Logg inn