Ifølge operaskribenten David Littlejohn i boka «The ultimate art», lever vi nå i operaregissørens tidsalder. Med det mener han at det er regissøren som har den største innflytelsen når en av de cirka 150 operaene som i dag utgjør basisrepertoaret i moderne operahus, framføres. Komponisten, sangerne og dirigenten må innfinne seg med biroller. Og selv om dette er satt på spissen, er det vanskelig ikke å si seg enig. Det er åpenbart at regissøren er den som i sterkest grad er i stand til å prege forestillingen slik at den skiller seg fra forrige sesongs fremførelse av den samme operaen – og fra sesongen før der igjen. Så er det da også gjerne regissørens navn som for ettertiden blir hengende ved viktige tolkninger av klassikerne. Derfor snakker vi operafans om Harry Kupfers «Ring», Peter Sellars «Don Giovanni» eller – ut i fra mer lokale forhold – om Stein Winges «Fallstaff». Hvem som sang og dirigerte, har vi glemt. (Men navnet på komponistene husker vi. Ennå.) Det at regissøren er en så dominerende figur innefor operaproduksjonen, er først og fremst et etterkrigsfenomen. Det var selvsagt regissører før krigen også, men det er først på midten av 1900-tallet at de kom til å utgjøre en så stor skapende del av operaproduksjonen. Og regissørens oppgave er, skulle jeg tro, først og fremst å formidle verket til et moderne publikum, et publikum som helst vil se før-moderne opera.