12 år etter EØS-kuppet kan flertallet på Stortinget nok en gang komme til å rushe gjennom en reform med vidtrekkende konsekvenser for velferd og folkestyre like før et valg. Akkurat som den gang vil det være en reform som gjennomføres på tvers av folkeviljen. Statsministeren forklarte med reine ord hvorfor han er mot å la velgerne si sitt om pensjonene i spørretimen 28 januar i fjor: – Et bredt forlik er en forutsetning for at reformen skal leve i mange år, og det er det enklest å få til når Stortinget ikke er opptatt med valgkamp, sa Bondevik. Det han egentlig sier er at det er enklest å få gjennom et upopulært forslag hvis folket ikke får si sin mening om det. Et passende statement fra landets statsminister i et år hvor hans egen regjering bruker millioner på festtaler om 1905 og folkestyret. Pensjonsreformen har blitt et spørsmål hvor de fleste partiene har gjemt seg under bordet i påvente av at saken skal gå over. Bare SV kan by på et tydelig alternativ til Høyres pensjonsreform. Fremskrittspartiet har satt pensjon sammen med EU på sin liste over saker det kan være dumt å mene noe om. De øvrige gjør sitt beste for å legge et kvelende tåketeppe over hele debatten, her er kokelimonke på bakrommet viktigere enn opplyst samfunnsdebatt. Sånn går det når en sak er så viktig at den må holdes unna folket. Det kan skje fordi Arbeiderpartiet verken er villige til å fronte en tydelig kritikk av den usosiale pensjonsreformen, eller så mye som å stille spørsmålstegn ved kuttlogikken til finansministeren. Og fordi LO-lederen, uforståelig nok, synes å ha velsignet denne linjen. Til og med Hallvard Bakke synes nå det er viktigere å bruke sin spalte i Dagsavisen til å kritisere SVs kuttmotstand enn til å mobilisere for rettferdig fordeling. Det er en underlig argumentasjon som legges til grunn for hvorfor denne saken må gjøres unna på noen korte vårmåneder. Klisjeer fra klimadebatten hentes fram, men med en vilje til å være «føre var» som vi i miljøsaker må se langt etter. Visst er det teit å være ettersnar. Men i denne debatten snus problemstillingen på hodet. Det regjeringen prøver å gjøre er å legge irreversible føringer på hvordan samfunnet vårt skal møte utfordringen med en aldrende befolkning. Løsningen er økt privat pensjonssparing og et mer usosialt system. En løsning som underbygges med Margaret Thatchers gamle postulat om at Det Finnes Ingen Alternativer. Det er et feigt forsøk på å omgå en debatt om politiske veivalg. Økt omfordeling fra privat til offentlig forbruk er et like reelt alternativ. SVs valg er ganske enkelt å opprettholde friheten til å gjøre slike politiske valg, framfor å låse oss til kuttforslag som bare regnskapsførerne i forsikringsbransjen vil ha grunn til å glede seg over.