For tre uker siden fløy jeg Ryan Air for første gang. Jeg hadde fått tak i en billett fra London til Addis Abeba i Etiopia, og trengte å komme meg til London først på en billig måte. Flyet gikk kl 09:50 fra Torp utenfor Sandefjord. Den korresponderende bussen fra Oslo gikk kl 06:15! Vi ankom den lille flyplassen gode to timer før avreise. Det var nesten ikke kø for å sjekke inn bagasjen. Alt gikk fort og effektivt, og jeg skjønte ikke hvorfor i all verden jeg måtte være der så tidlig. Inntil jeg kom inn i ventehallen. Her var nemlig festen allerede i gang. Ved samtlige bord på den lille puben midt mellom lyse, grelle reklameskilt satt folk og drakk øl – klokka åtte om morgenen. To timer seinere gikk londonturistene rutinerte og småbrisne ombord i flyet og fant seg plass. Jeg sto litt forvirret i midtgangen og prøvde å finne setenummeret mitt. Inntil to hyggelige karer forklarte at det var valgfritt, man kunne sitte hvor som helst, og jeg måtte gjerne sitte sammen med dem. De var rørleggere, og skulle til England for å shoppe, drikke og se fotballkamper. Så kom flyvertinnene med handlevogna og det ble voldsom aktivitet. Gutta skulle kjøpe seg mat og noget attåt. På den gule og blå menyen som lå i lommen foran oss sto det: «Hungry? We can fill you up». Jeg var ikke sulten.