Straffeapparatets grunnlov
Ragnar Kristoffersen har vel rett i at de mange temaene i denne diskusjonen sprenger rammene for Klassekampens debattsider. Jeg vil likevel kommentere tre punkter i hans siste innlegg 21. februar: Det første punktet er tallene for utviklingen av idømt fengselsstraff. Her har Kristoffersen rett. Fra 1997 gjelder tallene for idømt fengselsstraff både for forseelser og forbrytelser. Grunnen er en omlegging av statistikkføringen fra 1997 i reaksjonsstatistikkene publisert av Statistisk sentralbyrå. Omleggingen innebar en stor forbedring, bortsett fra på ett punkt; det er ikke mulig å skille mellom forbrytelser og forseelser for en del straffereaksjoner. Tilsvarende er de offentlige kriminalstatistikkene før 1997 bygget opp slik at det ikke gis opplysninger om idømte fengselsstraffer for forseelser. Slike omlegginger uten de nødvendige tilleggstabeller gjør kriminalstatistikkene mindre egnet til forskningsformål og til lange tidsserier. I de seinere åra er den avdelingen i Statistisk sentralbyrå som steller med kriminalstatistikken, forsterket med flere dyktige kriminologer, og det er god grunn til å håpe at senere omlegginger av kriminalstatistikken tar større hensyn til forskningsformål. Ser vi på økningen i idømt fengselsstraff fra 1960 til 1997 (før omleggingen), har de idømte fengselsstraffene for forbrytelser for ungdom under 21 år økt 9,7 ganger pr. 1000 innbygger i disse aldersklassene. Det andre spørsmålet er hva lange tidsserier er. Hvor langt er langt? Ti år er en kort tidsserie i mine øyne. Alment gjelder jo lengre, jo bedre. Det er i de lange tidsseriene stabiliteten kommer til syne. På nittitallet ble det laget en undervisningsvideo på Institutt for kriminologi med tittelen Ungdom – verre enn før? I videoen, som for øvrig er vist flere ganger på NRK, visualiseres betydningen av lange tidsserier. Med korte tidsserier er det mulig å vise at den registrerte ungdomskriminaliteten både synker, stiger eller er stabil. Den systematiske økningen over lengre tid forsvinner. Institutt for kriminologi og rettssosiologi har en lenke på sin hjemmeside der vi har samlet tidsserier fra 1960 i form av 151 tabeller over ulike utviklingstrekk i straffeapparatets virkemåte. Året 1960 er valgt siden den offentlige statistikkførselen gjennomgikk en større omlegging i 1957. Det ligger mye arbeid bak disse seriene, og det er mitt håp at Statistisk sentralbyrå etter hvert vil overta de nødvendige årlige ajourføringene. Det tredje og viktigste spørsmålet er sammenhengen mellom samfunnsforhold og straffemåter. Her skriver nok Kristoffersen og jeg forbi hverandre. Jeg er ikke ute etter å analysere dommernes intensjoner i 1960 og i dag; det er det vanskelig å si noe om. Dommere er vel som andre folk, de tror av og til på det de gjør, av og til ikke. Men samfunnsliv er ikke gjennomsiktig. Det innebærer at atferd alltid har flere konsekvenser og betydninger enn deltakerne har oversikt over eller ønsker. Det er her samfunnsforskere må komme inn og vise sluttresultatetene av en mangslungen og uoversiktlig praksis. Det er en tett sammenheng mellom sosial klasse og de som suges inn i straffeapparatet. Jo lenger vi beveger oss inn i den tunge enden av straffesystemet, jo tettere er denne sammenhengen. Fattigdom straffes; det er mennesker som disponerer over færrest av samfunnets goder, de som henvises til nedre del av arbeiderklassen og filleproletariatet som fanges varig inn i straffeapparatet. Straffeapparatet er faktisk en meget følsom indikator på denne sosiale ulikheten. Straffeapparatet fanget opp forandringen i kvinners livssituasjon med den store utmarsjen fra kjøkkenbenk og barnepass på midten av sekstitallet, lenge før samfunnsforskerne oppfattet hva som hadde skjedd. Kvinnenes økning i straffeapparatet fortalte oss hvordan kvinnenes forhold til klassestrukturen hadde forandret seg, de fikk et mer selvstendig forhold til samfunnets klassedifferensiering. Noen kvinner ble sjefer, det var riktig nok få, og noen kvinner falt ned i filleproletariatet, det var flere. Sammenhengen mellom sosial klasse og straffeapparatets sorteringsevne gjør det fristende å formulere det jeg vil driste meg til å kalle straffeapparates grunnlov: Straffeapparatet håndterer samfunnets nederste klassedifferensiering. Dersom en gruppe mennesker forandrer sin andel i straffeapparatet, er dette et varsel om at gruppens forhold til den samfunnsmessige spaltning i sosiale klasser har forandret seg. Den voldsomme økningen i idømte fengselsstraffer for unge menn er et slikt varsel. Cecilie Høigård er professor i kriminologi ved UiOFATTIGDOM STRAFFES: Det er en tett sammenheng mellom sosial klasse og de som suges inn i straffeapparatet, skriver innsenderen.foto: tom henning bratlie
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn