«Jeg skal være gjenferdsbrud», opplyste min lille venninne, da jeg lurte på hva hun skulle kle seg ut som på barnehagens årlige karneval. Utmerket tenkte jeg, her har vi en ny arketype. Et uttrykk for et voksende antall feminine symboler. Er gjenferdsbruden mon den utslitte husmoren, eller er det hun som aldri ble gift? Februar er tradisjonelt karnevalstid. Opprinnelig er det europeiske karnevalet trolig en vårfest. Naturen som skal vekkes til live igjen etter vinteren. Opp i gjennom hele middelalderen og under renessansen var karnevalsløyer en ganske voldsom affære. Det normale hierarkiet ble satt på hodet. Ritualet fungerte både som en sosial ventil for massene, og som en definering av hierarkiet selv. Særlig kirkehierarkiet ble latterliggjort. Utkledd som kirkelige autoriteter, eller i det motsatte kjønns klær danset deltagerne fritt i kirkene, og i gatene. Man brant gamle sko, eller ekskrementer i stedet for røkelse. Dette kan muligens kalles den tids populærkultur. Karnevalet tematiserte den gang et uhyre brutalt og rigid samfunnshierarki. I nesten ett millennium forsøkte den katolske kirke å disiplinere de voldsomme karnevalsopptøyene. Det ble forsøkt forbudt i de fleste land. Her hjemme har vi et forbud i kong Christian Vs norske lov fra 1687. Til slutt ble utveien for Kirken og styresmaktene å buksere karnevalet ut av sin burleske og inn i mer artistiske former. Det var først med introduksjonen av maskeradeball i Italia på 1600-tallet at man begynte å få litt kontroll. Her ble det introdusert noen standardskikkelser som var mildt samfunskritiske, som massene kunne kle seg ut som. Harlekin er muligens den mest kjente skikkelsen i dag. I Frankrike fikk styresmaktene buksert løyene inn i mer ordnede former da de arrangerte organiserte gateparader med prisutdeling til det vakreste og mest poetiske opptoget. Med rasjonalismens inntog på 1900-tallet forsvant siste rester av den voldsomme karnevalstradisjonen. Karnevalet ble sett på som en irrasjonell, primitiv og uforklarlig rite. Dette skjedde samtidig som de burleske og humoristiske elementene i populærkulturen fant andre uttrykksformer. I dag har denne banale men symboliserende siden av menneskene to arenaer; barnehagene og underholdningsindustrien. Sammenhengen er symptomatisk. Begge arenaer anses i dag som «primitive» og mindreverdige.