I disse klassereisetider går tankene mine til alternative reiser – som for eksempel kjønnsreiser og etnisitetsreiser. Likestilling mellom borgere etter klasse og kjønn har en lengre tradisjon som sentrale mål i den norske velferdsstaten enn likestilling etter religiøs tilhørighet og etnisk bakgrunn. Hvis vi ser på litteraturen om klassereiser er det der et hovedpoeng at de som foretar en klassereise føler at de blir stående midt i mellom – hjemsted og arbeidssted, arbeiderklasse og middelklasse. Dette oppleves for noen som frustrerende, for andre som frigjørende. De fleste klassereisende opplever vel begge deler. Jeg tror at en viktig grunn til den allmenne interessen for klassereisen er at svært mange nordmenn i 40- og 50-årene kjenner seg igjen i beretningene om sosial mobilitet på tvers av klasse. Klassereisen utgjør dermed også et grunnlag for solidaritet mellom mennesker. Man gjenkjenner usikkerheten og dobbeltheten hos andre som har foretatt samme reise som en selv. Hvis klassereise er et meningsfullt begrep for sosial mobilitet over generasjoner, hva så med etnisitetsreise? På et første nivå kan man selvsagt se selve innvandringsprosessen som en etnisitetsreise. Jeg er her mer opptatt av hvordan sosial mobilitet blant etablerte innvandrere og etterkommere kan forstås i forhold til temaer som fremmedgjøring, ambivalens og reproduksjon av sosial ulikhet. De relevante kategoriene i forhold til etnisitetsreisen er etnisk majoritet og etnisk minoritet, og en reise oppover indikerer en reise mot sosiale posisjoner som forbindes med etnisk majoritet. Vi har mange eksempler på etnisitetsreiser i den nyere norske historien. Samenes og kvenenes historie er et eksempel. Et annet er nordlendingenes migrasjon til Oslo i etterkrigstiden. Hvis vi ser på disse eksemplene er det klart at skolen, med sin definisjon av nasjonal identitet og dertilhørende eksklusjon av noen former for erfaring, her, som i forhold til sosial klasse, har vært sentral i reproduksjon av ulikhet. Likeledes har mediene, og her kanskje tydeligere enn på klassefeltet, en helt sentral posisjon. Dette er i alle fall klart i forhold til nyere norsk migrasjonshistorie. Medias definisjonsmakt når det gjelder oppfatninger om innvandrere versus etniske nordmenn er det første mange med synlig minoritetsbakgrunn påpeker når de blir spurt om diskriminering i Norge i dag. Som for innvandringsdebatten generelt, kan det også her være nyttig å se på eksempler fra andre land med lengre immigrasjonshistorie. Jeg velger her å skjelne til USA – et land som er svært forskjellig fra Norge, men samtidig et land som vi etteraper på mange områder. Her er det interessante beretninger om sammenhengen mellom klasse- og etnisitetsreiser. Et av de mest diskuterte områdene er forholdet mellom den svarte arbeider- og middelklassen. Debatten føres med stor intensitet, både innenfor og utenfor akademia. Et tema som stadig diskuteres er hvor stor den svarte middelklassen egentlig er. Et annet tema er solidariteten mellom svarte amerikanere på tvers av klasse. Jeg leste nylig en svært interessant artikkel som illustrerer dette.* Den dreide seg om den politiske mobiliseringen rundt en barneskole i et fattig indre område i en overveiende svart bydel et sted i California. Lokale foreldre med barn på skolen argumenterte med at skolen måtte få tilført flere statlige midler og at denne skolen var akterutseilt i forhold til andre skoler. Etter hvert ble denne saken et utgangspunkt for etnisk mobilisering som tiltrakk seg aktivister som ikke hadde tilknytning til den fattige svarte bydelen det handlet om. Svarte middelklasseaktivister som professorer, leger og advokater engasjerte seg og argumenterte for at pensumet på skolen måtte endres slik at de overveiende svarte elevene kunne få stolthet over sin bakgrunn. Et ressursspørsmål ble snudd til et spørsmål om identitet og identitetspolitikk. Som vanlig i slike saker vant middelklasseaktivistene. Pensum ble endret i retning av afrikansk historie og svart stolthet. Skoleresultatene til de svarte arbeiderklasseelevene ble imidlertid ikke forbedret. De kjente seg ikke igjen i det nye pensumet. Her har vi et eksempel på at klasseforskjell blir underkommunisert ved å framheve etnisitet eller rase (som er den relevante termen i USA) som felles fokus for solidaritet. Det finnes etter hvert en del forskning som viser at forskjellen mellom svart arbeiderklasse og middelklasse i USA blant annet viser seg i form av bevissthet knyttet til etnisk bakgrunn. Den politiske mobiliseringen er typisk sterkest blant middelklassen som har klatret i det sosiale hierarkiet, men som samtidig opplever seg utsatt for rasisme. De kommer, som mange kvinner har erfart, et visst steg oppover før de møter glasstaket. I den svarte under- og arbeiderklassen er det andre saker som prioriteres. Det å få mat på bordet, det å greie å manøvrere tre jobber og ha små barn, og problemet med ikke å ha råd til helseforsikring, er daglige utfordringer som for mange fattige gjør spørsmål om svart identitet underordnet. Mobilisering på basis av etnisk eller nasjonal identitet bidrar ofte til underkommunisering av sosial ulikhet innad i den etniske gruppen eller nasjonen. I Norge er det historien om klassereisen og velferdsstaten som på et vis har definert moderne norsk identitet. I en slik setting er det lett å redusere andre grunnlag for sosial ulikhet og diskriminering til tradisjonelle klasseperspektiver. I dag opplever mennesker med minoritetsbakgrunn diskriminering fordi de ikke opptrer eller ser ut som «vanlige, hvite nordmenn». I motsetning til klassebakgrunn som ikke trenger å synes utenpå, er hudfarge et synlig stigma. Både synlighet og andre kategoriseringsprosesser med basis i navn og generell språkbruk, medfører at vi har et etnisk hierarki som ikke uten videre kan reduseres til et klassehierarki. Undertrykkingen tar form av ekskludering fra det nasjonale fellesskap konstruert rundt den etniske norskheten. Samtidig er dette også en klasseproblematikk, men premissene for sosial mobilitet har noen andre, og flere, karakteristika enn de vi kjenner fra den norske klassereisen. Nåtidige etnisitetsreiser kan vanskelig fortelles uten at både kjønns- og klasserelasjoner trekkes inn. Derved blir de også mer komplekse og kanskje enda mer spennende? Ginwright, Shawn A. (2002). «Classed Out: The Challenges of Social Class in Black Community Change». Social Problems, Vol. 49, No. 4, pages 544-562.