For en tid tilbake ropte svenske helsesøstre varsku: De var bekymret fordi de mente stadig flere unge jenter ble presset av sine guttekjærester til å ha analsex. Guttene ble, etter sigende, inspirert av pornografiske filmer der analsex inngikk som del av repertoaret, og ønsket at jentekjæresten skulle stille opp på det samme. Helsesøstrenes bekymring handlet både om å at jentene følte seg presset til å være med på noe de ikke selv ville, og at jentene fikk underlivsplager i forlengelsen av de anale aktivitetene. Nå skal man selvsagt ikke kimse av at unge jenter opplever sexpress fra kjæresten. Det kan være både reelt og alvorlig for mange. Men historien om den etter sigende økte forekomsten av analsex blant svenske ungdommer, impliserer noen «tatt for gitt-heter» som det kan være verdt å påpeke. For det første tas det for gitt at gutter gjerne vil ha analt samleie med jenter. For det andre tas det for gitt at jenter ikke vil ha analt samleie (med gutter). Det siste er det trolig verdt å problematisere: I tråd med at jenter og kvinner, ifølge flere undersøkelser, blir stadig mer seksuelt aktive og kompetente, er det rimelig å anta at analt samleie inngår i mange senmoderne kvinners seksuelle repertoar. Det anslaget av porno og forbudthet som analsex fortsatt har, bidrar trolig til å gjøre det ekstra spennende og opphissende. Og kvinner som kan skilte med at de liker det, framstår sannsynligvis som både attraktive og vellykkede – i tråd med senmoderne idealer for kvinnelig aktiv og selvbevisst seksualitet. Den første av de to antagelsene, at gutter gjerne vil ha analt samleie med jenter, har jeg imidlertid ikke tenkt å problematisere. Dere gutter som eventuelt ikke liker hetero-analsex, får ha meg unnskyldt. Men poenget mitt i denne sammenhengen er nemlig å problematisere hvorfor det tas for gitt at gutter og menn gjerne vil ha analt samleie med jenter og kvinner, mens det samtidig tas for gitt at bare tanken på analt samleie med en gutt eller mann framkaller vemmelse og avsky hos gutter og menn flest. Dagbladet hadde 11. februar et oppslag om en vikarlege i Kautokeino som behandler ryggsmerter ved å massere pasienten via endetarmen. Legen forteller at metoden har vært internasjonalt anerkjent i lang tid. Via endetarmen er det nemlig mulig å komme til med massasje på en sentral muskel, piriformismuskelen, som det ellers er vanskelig å nå. Dette kan gi gode resultater i forhold til behandling av blant annet rygg-, nakke- og skuldersmerter. Legen understreker at behandlingen ikke har noen bivirkninger og at han aldri behandler noen med denne metoden uten først å forklare hva den går ut på. Det framgår imidlertid av artikkelen at legen fikk sparken fra sin forrige jobb etter at han ble anmeldt for å ha brukt metoden i behandling. Men det sies ikke noe om hvorfor han ble anmeldt for å ha gitt endetarmsmassasje. Det forventes med andre ord at leseren uten videre skal skjønne at det er helt rimelig å bli anmeldt for å gi medisinsk behandling ved hjelp av massasje via endetarmen. Jeg går ut i fra at den «tause kunnskapen» leseren her skal ta i bruk, er at endetarmsåpningen skal forstås som noe privat og ekkelt. Men dette er ikke tilstrekkelig til å «forklare» anmeldelsen; en lege blir ikke anmeldt for å ha berørt analåpningen i behandlingsøyemed. En mer sentral del av den «tause kunnskapen» artikkelforfatteren henspiller på, er sannsynligvis en «selvsagt» avsky og vemmelse knyttet til at en mann stikker noe inn i en annen manns endetarmsåpning. Legen i Kautokeino viser til gode medisinske resultater ved hjelp av massasje via endetarmsåpningen. Så vidt jeg vet kan stimulans via analåpningen ha svært god effekt også med tanke på seksuelle nytelser for menn. Prostatakjertelen kan stimuleres spesielt godt via analåpningen, og denne har en viktig funksjon for menns orgasme. Vi kan med andre ord ikke forklare skepsisen mot anal penetrering eller stimulans, som mange menn har, med fysiologiske forhold. Tvert imot. I en artikkel i tidsskriftet Kvinneforskning (nr. 1/2004), skriver Anne-Lise Middelthon om seksuelle praksiser blant unge menn som lever homofilt. Hun viser at også de er preget av den allmenne og heteronormative stigmatiseringen av analt samleie mellom to menn. Flere av informantene i Middelthons studie assosierer det å «bli tatt» i analt samleie med tap av mandighet og verdighet. I forlengelsen av dette beskriver hun noen strategier som informantene anvender for å håndtere sitt begjær og sine motforestillinger mot å «bli tatt» analt av en annen mann. En av strategiene handler om å henvise til nettopp fysiologiske forhold som tilsier at anal penetrering kan gi spesielt god seksuell uttelling. Andre strategier handler om å velge en partner som de føler seg trygg på og om å være nøye med valg av posisjon under det anale samleiet. Ulike posisjoner gir forskjellige assosiasjoner og har ulike symbolske betydninger, og valg av posisjon vil følgelig påvirke hvordan seksuelle praksiser fortolkes og oppleves. Oralsex er i dag etablert som en legitim praksis. Det er for eksempel en selvsagt kategori i den siste undersøkelsen av ungdommers seksualvaner. Men for bare noen tiår siden var oralsex fortsatt temmelig tabuisert. Det er godt mulig at penetrering og stimulans via endetarmsåpningen allerede er en utbredt praksis i mange seksuelle relasjoner, både mellom menn, mellom kvinner og mellom kvinner og menn. Og kanskje kommer analsex med som et spørsmål i neste undersøkelse om nordmenns seksualvaner? Men per i dag er de offentlige fortellingene om anal penetrering fortsatt så tett forbundet med en taus, men «selvsagt», avsky mot sex mellom menn, at den allmenne leser uten videre forventes å forstå at en lege som behandler ryggplager via endetarmsåpningen selvsagt vil bli anmeldt.