Det er søndag. I så godt som samtlige riksdekkende kanaler sendes det fotball, sekundert av intervjuer, analyser og kommentarer. I fullt alvor og dyp oppriktighet snakkes det om evnen noen personer har til å få drevet en ball inn i et nett. Samme kveld går det et program på NRK1, der tre av de medvirkende, alle godt voksne kvinner, erter hverandre for å se på TV2s såpeserie «Hotel Cæsar». Passiaren oppsummeres med én av kvinnenes ord: «Det er som med Se & Hør: Alle leser det, men ingen kjøper det.» Mens de andre kanalene er fylt opp av mennesker som med stolthet og selvfølge tør vedkjenne seg den typen kulturuttrykk de elsker, nemlig tv-overført idrett, sitter en slik innrømmelse langt inne hos de fleste konsumenter av realityserier, såpeserier og tv-sangkonkurranser. Hvorfor denne flauheten over trash-tv? Finnes det noen legitim grunn til denne statusforskjellen? Hva er det så som opprettholder ubalansen i dekningen? Både trash-tv og tv-idrett er betydelige deler av underholdningsfjernsynsindustrien. I motsetning til programmer som sendes ut fra argumenter om mangfold, dannelse, moralsk opprustning, folkeopplysning, smal-kultur-andel etc., henter begge programtyper sine overlevelsespremisser fra seerens umiddelbare opplevelse og bedømmelse. Seertall er derfor avgjørende i legitimeringen av trash-tv. Begge sjangre er blant de aller mest sette, spesielt på TV2. De gode tallene går fra 500.000 og oppover. Jevnt populære sportssendinger ligger på dette nivået, og stiger mot 8-900.000 ved spesielle begivenheter. (...) TV2s «Farmen» ligger rundt 500.000 seere og kryper mot 7-800.000 for enkelte episoder, og enda høyere i forbindelse med finaler, spesielt dramatiske episoder, avstemninger og liknende. Såpeserien «Hotel Cæsar» ligger rundt 4-500.000, men har vært oppe i 881.000 seere. I overkant av 1,2 millioner så finalen i «Idol» og finalen i Eurovison Song Contest i 2004, samt finalen for «Farmen» i 2003. Trash-tv står altså ikke tilbake for tv-idrett når det gjelder seertall. Tvert imot står reality og sangkonkurranser for noen av de virkelig store seerrekordene. (...)En avgjørende forskjell mellom de to sjangrene er imidlertid spriket i den kvalitative dekningen av dem. Tv-sporten preges av en sterk selvbevissthet og en vilje til å ta sitt eget stoff på alvor. De fleste direkteoverføringer av viktige idrettsbegivenheter starter en god stund før selve aktiviteten begynner, slik at det blir mye tid til intervjuer, kommentarer og analyser. (...) Kommentatorene har gjerne bred og dyptloddende kunnskap om idretten det gjelder, og utviser imponerende detaljanalytiske evner i sine utlegninger.