LOs nestleder Roar Flåthen er mildest talt upresis i sin omgang med fakta når han i Klassekampen 16. februar hevder at den europeiske faglige samorganisasjonen Etuc (ofte omtalt som Euro-LO) fra første stund har gått hardt imot EU-kommisjonens forslag til tjenestedirektiv i EU, det såkalte Bolkestein-direktivet. Følgende kronologi forteller hvorfor Flåthen ikke har verdens beste sak når han skal tilbakevise min påstand (Klassekampen 10. februar) om at Etuc har reagert vel seint og vel lunkent i et spørsmål som er av så stor betydning for arbeidstakere i Europa – og Norge:Direktivforslaget ble lagt fram av EU-kommisjonen i januar 2004. Utover våren kom de første sterke reaksjonene fra europeiske NGOer og organisasjonsnettverk (blant annet tyske Blue 21s rapport i april). I juni organiserte den belgiske fagbevegelsen demonstrasjon mot Bolkestein-direktivet i Brussel alene – fordi Etuc ikke ville tilslutte seg markeringen. Under Europeisk sosialt forum i oktober kunne generalsekretæren i den europeiske transportarbeiderføderasjonen, Doro Zinke, fortelle at Etuc var dypt splittet i synet på Bolkestein-direktivet. Det var ifølge Zinke sågar sterke krefter internt i Etuc som på det tidspunktet aksepterte det beryktede opphavslandsprinsippet (som svært kort fortalt innebærer at et latvisk firma på oppdrag i Norge skal følge latvisk og ikke norsk lovgivning). Så seint som da EU-parlamentet førstegangsbehandlet saken i november i fjor ville ikke Etuc være med på å fronte motstanden fram mot høringene i parlamentet, selv om organisasjonen på dette tidspunktet var blitt tydeligere i sin kritikk mot direktivforslaget. Skal LO og Flåthen få rett i at min kritikk av Etucs seindrektighet er bygget på gale premisser, må de først påvise at den ovennevnte kronologien ikke stemmer. Klarer Flåthen det, skal jeg beklage eventuelle feil i min framstilling.