Siss er elleve år. Hun er populær på skolen og en lederfigur i gjengen. Det eneste hun mangler er en bestevenninne. Overraskende nok for alle klassekameratene trekkes hun mot gåtefulle Unn. Den nye jenta som alltid står alene. «Unn hadde et par klare auga som ho batt Siss med … «Eit rart blink [som] spratt i mellom dei. Denna må eg treffe!» Siss bryter med vennegjengen og blir bestevenninne med Unn. Det skal vare for alltid: «som ein juvleg veg framigjennom». Tragisk nok får det en brå slutt da Unn forviller seg inn i isslottet. Men Siss gir ikke opp håpet om at hun skal komme tilbake. Derfor går hun heller ikke tilbake til venneflokken, men forblir lojal mot Unn. Dermed havner hun i Unns tidligere rolle, og blir den som går for seg selv. Tarjei Vesaas' roman fra 1961, «Isslottet», nærmer seg vennskapet mellom to jenter i førpuberteten på en lavmælt og lyrisk måte. Boka ble filmatisert på slutten av 1980-tallet, og er nå blitt teaterstykke. I november hadde «Is-slottet» premiere på Teatret Vårt i Molde, og kommer til Det norske Teatret i Oslo denne helga. Siden boka kom ut, har elleveåringer begynt å kommunisere med både mobiltelefon og internett, mye har forandret seg, men er vennskapet det samme? Måten vi er venner på har kanskje forandret seg, men idealene er de samme som i antikken. Pytagoras' definisjon av en god venn: «Alter ego» står fortsatt oppført i ordbøkene som synonym for «venn». Begrepet «sjelevenn» kommer fra Aristoteles, som mente at vennskap var én sjel i to legemer. Undersøkelser har vist at vi fortsatt strekker oss etter antikkens idealer. Når folk blir spurt hva slags forhold de har til vennene sine, tyr de til klisjeene: Åpenhet, ærlighet, respekt, gjensidighet, likeverd, frihet, vi kan snakke sammen om alt, vi har det gøy sammen, hjelper hverandre, stiller alltid opp og så videre. Er det virkelig så idyllisk? Er det en virkelighetsbeskrivelse, eller en beskrivelse av hvordan vennskap burde være. Kan det hende at vi ikke får oss til å si noe annet? Kanskje vi mangler et språk for det?