Ei trist medling tikket inn på nettavisene i går: Fiskebolleelskeren og sportsreferenten Øyvind Johnssen er død. 82 år gammel. Johnssen var ansatt i krinken i over 30 år og refererte fotballkamper som ingen andre. Dessuten var hans NRKs kunstløp-stemme. Ingen kunne si «flikk-flakk» som Johnssen. Ingen kledde 17. mai-sløyfe like godt heller. Øyvind Johnssen skildret barnetogene på en nennsom og livsklok måte – og har aldri blitt overgått siden. Johnssen var velsignet fri for all kraftnasjonalisme og hurramegrundt-klisjeer. Med ham bak mikrofonen var 17. mai en begivenhet. Etter ham – og etter Thomas Hylland Eriksens inntog på den meningsbærende scenen – har nasjonaldagen blitt til en heller klam og uinteressant affære – en påminnelse om at visse ting burde vandre inn i historiebøkenes verden og forbli der. Øyvind Johnssen begynte visstnok som skuespiller på Nationtheateret. Innom det såkalte Studioteateret var han også, før han i 1959 steg inn i nasjonens bevissthet gjennom å bli en slags kjendis. NRK-programledere ble nettopp det – kjendiser – og var gode forbilder for den oppvoksende slekt. Sammenlign Øyvind Johnssen med hvilken som helst Cæsarkjendis. Det er snakk om titanen og bladlusa.