Som ivrig leser gjennom utallige år av Klassekampen har jeg fått visse privilegier. Blant annet kan jeg fra tid til annen rusle inn i kommunistreiret (200 meter fra PSTs hovedkvarter) og finne meg en ledig pc. Der lar jeg mine stive fingre leke seg med tastene. Av og til blir det en liten tekst eller to som kanskje kommer på trykk på avisens bakside. Det avhenger rett nok av om sensoren er i godt humør eller ikke. Siden hans humør følger tabellsituasjonen til en viss fotballklubb har det de siste årene gått bra, sjøl om jeg holder med et annet lag (FFK). Men min leking med tastene har også ført til mer alvorlige ting. For den ansvarlige for baksida er en kravstor kar. Nesten hver gang han har sett meg i det siste har han satt øyene i meg og knurret «Har du noe stoff»? Skulle nesten tro jeg var nederst på Karl Johan. For også der står det folk med flakkende blikk og stiller samme spørsmål. Og i likhet med folka nederst i hovedstadens paradegate så får den omtalte avissmåkongen i Grønlandsleiret heller aldri nok. Har du først levert en gang så regner han med at du «har stoff» neste gang han glir forbi på filttøflene.