I Klassekampen på lørdag blir jeg trukket inn i en debatt som med Hvervens innlegg utarter fra å gjelde språkrøtter, og debatten mellom Hans Fr. Dahl og Kjartan Fløgstad, til også å handle om samtidslitteraturen, som jeg er en del av. Ifølge Hverven er jeg også en del av en nykonservativ tendens i ung norsk skjønnlitteratur. Opp av hatten trekker han min siste roman, «Gå til fjellet», som et eksempel på tendensen, og begynner å telle legale og illegale endinger og språkformer. Han kritiserer meg for inkonsekvent språkbruk, forundrer seg over at jeg som oppvokst på Jørstadmoen bruker former som bjerk og øksen, og konkluderer med at jeg med dreiningen mot en mer konservativ språkbruk er på usikker stilistisk grunn. Det stemmer. Jeg er alltid på usikker stilistisk grunn. Det er en del av yrket og hverdagen min å kjempe med den usikkerheten. Dette er en usikkerhet som helt klart handler om at jeg hadde en polymorf språklig oppvekst, med dialekter fra hele landet rundt meg, siden jeg oppholdt meg i og ved en militærleir. Denne usikkerheten er også en drivkraft i det språklige tilfanget i både «Trass» og «Flommen», mine to første romaner. Det Tom Egil Hverven trår feil med, er at han tillegger meg et opphavsspråk, som han kaller det i innlegget. I både «Trass» og «Flommen» ser han det representert gjennom et utvalg radikale bokmålsformer. Hverven påberoper seg også en språklig forvirring, med aner i Østerdalen og oppvekst i Bærum. Nå er ikke dette noen konkurranse i oppløsning av identitet og språk, men tilfellet er at jeg ikke i noen av de to første romanene mine skriver et språk som sammenfaller med den lokale bakgrunnen min. De består av bokmålsvarianter som jeg har konstruert. Utgangspunktet mitt for å skrive prosa, var nettopp å komme vekk fra den lokale, dialektale og nasjonale litteraturen som ble skrevet i Mjøs-området og videre oppover mot Gudbrandsdalen. Det er ikke språkene til Hans Aanrud, Alf Prøysen eller Bjørnstjerne Bjørnson som er min litterære slekt, selv om geografien er den samme. Vitsen med å skrive, mener jeg, er ikke å representere saker, enten de handler om språk, kjønn eller sosiale spørsmål, men å skape en fortellerverden som er gjenkjennbar utenfor to permer, og som ikke kunne eksistert noe annet sted. Både i «Trass», «Flommen» og «En uskyldig tid» har jeg lekt meg med betydninger, ordsammensetninger og klanger; relativt uskyldige leker, men bidrag som gir valører til romanen. Så vidt jeg husker, hører ingen av disse ordene eller idiomene, som har et muntlig preg, til noen dialekt, heller ikke varianter fra Sør-Gudbrandsdal eller Mjøs-området. Grunnen er at romaner er en skriftlig form, som ikke begynner med snavla, selv om Homer vil ha oss til å tro noe annet.