«Vi skulle ha ventet» – sier Eric Hobsbawm i Ekstremismens tidsalder – «at ideologiene i det 20. århundre solte seg i glansen av naturvitenskapens triumfer, som er menneskehjernens triumfer, slik de sekulære ideologier i det 19. århundre hadde gjort [...] likevel fant ikke det 20. århundre seg helt til rette med den naturvitenskapen som var tidens mest enestående triumf, og som det var avhengig av». Hobsbawm forklarer dette paradokset med følelsen av at vitenskapen var uforståelig, av at dens praktiske (og moralske) konsekvenser var uforutsigbare og trolig katastrofale, av at den understreket hvor hjelpeløst individet var, og av at den undergravde autoritetene.