I Antonio Negris og Michael Hardts bok «Multitude» – som for øvrig anbefales til alle politiske interesserte, ikke fordi vi er enige i dens konklusjoner, men fordi den påpeker hvor vanskelig det er å skape et globalt representativt demokrati – reises det en viktig diskusjon om hva demokrati egentlig er. Hardt og Negri minner oss om at det demokratiske idealet opprinnelig var størst mulig grad av direktedemokrati. Blant forfatterne av den amerikanske konstitusjonen fantes det derimot en frykt for demokratiet. De så ikke USAs enormt store befolkning som et problem, men som en fordel, fordi representantene dermed fikk den nødvendige distansen til velgerne. Pariserkommunen i 1871 representerte derimot et skritt i retning av mer direktedemokrati, fordi alle valgte representanter til enhver tid kunne kalles tilbake. Alle skritt som bidro til å minske avstanden mellom de representerte og deres representanter ble sett på som et skritt i positiv retning. Revolusjonen i Russland førte derimot ikke til mindre avstand mellom de styrende og de styrte, selv om Lenin opprinnelig la stor vekt på arbeiderråd. Den kinesiske kulturrevolusjonens forsøk på å løse det demokratiske problemet med oppjagede politiske kampanjer, viste seg også å ikke fungere. Vi tror demokrati og folkestyre krever ulike former for representativt demokrati. Representantene bør likevel kunne kalles tilbake og stå i tettest mulig kontakt med velgerne. I en slik sammenheng representerer utviklingen av EU, og institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet, et alvorlig tilbakeslag. I Verdensbanken og IMF stemmes det etter hvor mye penger hver stat legger inn, mens EUs beslutningsprosess underminerer tradisjonelle representasjonsformer uten å skape nye. Negri og Hardt viser også hvorfor ikke et representativt demokrati på global basis kan fungere. Vi kan derfor vanskelig se for oss en løsning på det demokratiske problemet der ikke nasjonalstaten spiller en sentral rolle. En svekkelse av demokratiet i nasjonalstatene vil så langt det er mulig å se i dag, bare føre til en styrking av byråkratiske og kapitalistiske makteliter.