Lengselens «evige lover»
«Utopi og Nostalgi» Bergen kunstmuseum (avdeling Stenersen Museet) Varer til 8. mai 50 norske malere fra 1920 tallet «Matisse-elevene» er en kategori norske malere som mange har et forhold til. Blant dem av de norske kunstnerne som bodde og arbeidet i Paris i årene rundt 1910, og som i tillegg var elever ved malerskolen til franske Henri Matisse, finner vi kjente navn som Per Krogh, Henrik Sørensen, Axel Revold og Jean Heiberg. Dette var kunstnere som ble inspirert av avantgardeholdningen og orienteringen mot noe radikalt nytt som hersket i verdensmetropolen i tiden før første verdenskrig. Inspirasjonen hentet de også med seg hjem, og skapte avtrykk fra Parisavantgarden inn i den norske kunsthistorien. Verdenskrigen gjorde imidlertid at tørsten etter det radikalt nye ble kraftig svekket. Eksperimenteringen med for eksempel radikal abstraksjon, slik Pablo Picasso og Georges Braque hadde drevet med i utviklingen av kubismen, forsvant i stor grad til fordel for en type maleri som i ettertid har blitt beskrevet som «ny-saklig», «ny-klassisistisk» eller rett og slett «Ny orden». Stikkord for denne typen maleri, som etter hvert skulle bli et kjennetegn for hele 1920-tallet, er figurasjon, konstruerte motiver og troen på grunnleggende og allmenngyldige regler for hvordan man skaper et harmonisk bilde. Utstillingen «Utopi og nostalgi» som åpnet i Bergen Kunstmuseum forrige uke, tar for seg kontingenten av norske og skandinaviske malere som reiste til Paris etter første verdenskrig og ble preget av «den nye orden». Denne gruppen malere, som utfolder seg over et betydelig kapittel i kunsthistorien, har ikke vært viet mye oppmerksomhet tidligere. «Utopi og nostalgi» tar utgangspunkt i de fire Matisse-elevene, og viser disse og generasjonen som kom etter dem. Flere av Matisse-elevene reiste ned igjen til Paris etter verdenskrigen og ble en del av dette nye miljøet også. Dansken Georg Jacobsen ble spesielt viktig for de norske «ny orden»-malerne. Han var en av dem som forsket mest intenst på det han anså som maleriets evige lover. Han gjennomførte grundige analyser av fundamentale verk i den store europeiske malertradisjonen, og mente å kunne vise hvordan maleriene var basert på geometriske komposisjonsprinsipper – blant annet delingsprinsippet som går under navnet det gylne snitt. Jakobsen skrev flere bøker om disse emnene, og hans hovedverk «Haren», som er å se i utstillingen, er gjennomkomponert ut fra disse prinsippene. Jakobsen ble ettervert også svært viktig for Jean Heiberg, og disse malernes helfigurportretter av hverandre, også basert på komposisjonsprinsippene, er utstilt i det første rommet man kommer inn i utstillingslokalene. Jakobsen var også lærer i maleri på Statens kunstakademi i Oslo i en senere periode, fra 1935 til 1940. Ikke alle tyvetallsmalerne malte figurativt. Den kjente kubisten Fernand Léger, som definerte sin egen form for konstruktive eller maskinorientert kubisme, drev en malerskole kalt «Academi Moderne», hvor de norske malerne Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel fikk undervisning. Disse ble etter hvert ansett som kubistiske malere på et internasjonalt sett svært høyt nivå. Det norske publikummet i mellomkrigstiden var imidlertid ikke mottakelig for denne formen for malerkunst, og da Keyser og Wankel stilte ut i en skandinavisk kubistutstilling på kunstnerforbundet i Oslo i 1927, var mottakelsen på grensen til skandaløs. Flere av arbeidene fra denne utstillingen er å se i et eget rom på utstillingen. Hva skjuler seg så bak tittelen «Utopi og Nostalgi»? Ut fra tekstene i utstillingskatalogen kan vi forstå at denne mellomkrigsperioden var ansett for å være en «restaurasjonstid». Nostalgi betyr opprinnelig noe slikt som hjemlengsel, og det er naturlig at kuratorene bak «Utopi og Nostalgi» anser mellomkrigstidsmalernes forsøk på å restituere de gamle mesteres malerkunst som en reaksjon på den uro og hjemløshetsfølelese som verdenskrigen brakte inn i tidsmentaliteten. Slik vi bruker uttrykket nostalgi i dag innebærer det imidlertid også et element av svermeri for noe som tiden egentlig har løpt fra. «Utopi» har også noe negativt heftet ved seg, som et navn på noe ideelt som aldri lar seg realisere. På den andre siden kan utopi også sees på som et forbilde, og det å «komme hjem» som et endemål, slik det var det for Odyssevs i diktet «Odysseen». Titlene har derfor en tvetydighet ved seg som kanskje er ment å si noe om hvilken status denne malerperioden har for kuratorene i dag.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn