Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Folkefiende på tomgang

L. Audun Bråten

En folkefiende (Norge 2005)Regi: Erik SkjoldbjærgManus: Erik Skjoldbjærg og Nikolaj FrobeniusMed: Jørgen Langhelle, Trine Wiggen, Kasper Sveen, Sven Nordin, Per Jansen og Pia Tjelta1 t. 30 min.3 stjerner«Heller fiende av folket enn av virkeligheten», skrev Pier Paolo Pasolini. Henrik Ibsens skuespill «En folkefiende» fra 1882 belyser noe av det samme, da dr. Stockmann i sannheten og folkeopplysningens navn advarer mot å bade i forgiftet kurbadevann. Men til tross for den brede tematikken og universaliteten i Ibsens stykke, som omfatter miljøvern, kapitalens makt, integritet og sannhetens styrke, har ikke Erik Skjoldbjærg og Nikolaj Frobenius lykkes i å skape en historie man kan tro på.Handlingen er flyttet til nåtid, der samfunnsrefseren Tomas Stockmann (Langhelle) går lei av sitt stunt-konsept for tv, der han avslører maktmisbruk og reklamens løgner. Sammen med kona (Wiggen) og sønnen Eilif (Sveen) flytter han tilbake til hjembygda, der han og broren Peter (Nordin) skal selge stedets rene kildevann. Returen hjem er ikke bare enkel, for Tomas' svigerfar (Jansen) har sine problemer, og snart oppdager Tomas at kildevannet er forurenset av plantevernmidler.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Uten Ibsens ironi

Guri Kulås

Ibsens «En folkefiende», som offisielt opna Tromsø internasjonale filmfestival i går har fått moderne overhaling av manusforfattar Nikolaj Frobenius og regissør Erik Skjoldbjærg. I den nye samtidsutgåva er Thomas Stockmann tidsmessig nok vorten ernæringsfysiolog. Dei er vår livsstilssjuke tid sine nye vitskapsheltar. Han vil gje folk reint kjeldevatn, men så har svigerfaren tukla med planteverngift i nærleiken, og sterke krefter i og utanfor familien vil hindra Stockmann i å avsløra fadesen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

EU og «vi»

Paul Bjerke

Hvis man ser bort fra det noe barnehageaktige «alle andre er med», er ja-sidas viktigste (og strengt tatt eneste) argument for norsk medlemskap i Den Europeiske Unionen er at «vi må gå inn for å påvirke» EUs politikk. Fra motstanderhold blir dette standpunktet med jevne mellomrom problematisert og/eller ledd av, først og fremst fordi «vi», altså Norge, ville få under én prosent av EUs innbyggere og, til tross for en vesentlig overrepresentasjon, måtte nøye oss med sju stemmer av 342 i Ministerrådet og 14 av EU-parlamentets 732 medlemmer. Dermed er det altså grunn til en viss nøkternhet når det gjelder norske utsendingers faktiske mulighet til å påvirke herrene Blair, Schrøder og Berlusconi og deres håndplukkede menn i EUs sentrale maktposisjoner. Men også begrepet «vi» i ja-sidas favorittslagord reiser en del problemer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn