Doven ettermiddag i Seattle. Sitter i halvsøvne i baksetet på en bil. Trafikken går umåtelig sakte. Lett irritasjon i bilen, men også en stille uro: Hvorfor går det sakte? Hva venter oss der framme? Våre verste mistanker blir bekreftet: Fem biler ligger strødd utover motorveien. Bakparten på den ene bilen er smadret til det ugjenkjennelige. Sitter det noen der? Aner vi blod på passasjervinduet? Vi hører sirener og kjører til side så ambulansen får slippe fram. Profesjonelle menn og kvinner skal snart klyve ut for å skjære i trekkspillmetallet. De har gjort det før. Vi kjører videre og lar de jobbe i fred. Det er stille noen sekunder mens vi tenker over vår egen dødelighet. Og så begynner vi å prate om andre trafikkulykker. Venner av venner, som har dødd, skolekamerater. Så sukker vi dypt noen ganger og går hjem og spiser middag.