Jeg har flere gode romaner enn gode venner, og det mest betenkelige med dette er vel egentlig hvor lite oppsiktsvekkende det er. Uansett gir det meg sjansen til å feire årets store jubileum uten dårlig samvittighet for de vennene man til stadighet glemmer. Romanen over alle romaner, hvis vi skal tro en rekke litterære celebriteter, fyller nemlig år i år. Nærmere bestemt 400 år, og romanen som tross sin alder stadig synes å speile litt av vår samtid, er Cervantes' Don Quijote. Kanskje var det dette jubileet vår skarpsindige regjeringsmann og moderniseringsminister Morten Meyer ville feire da han nå i januar skulle slå et slag for boka og leseren gjennom en mer konkurranseutsatt bokbransje og en noe snodig rabatt på bøker. Kanskje hadde han (og hans ivrige våpendrager i Aftenposten, Kaja Korsvoll, en Sancho Panza som i denne parabelen dessverre ikke fungerte som et fornuftig talerør for leserne) som lavadelsmannen fra la Mancha gått inn i galskapen etter å ha forlest seg på ridderromaner, i dette tilfellet av den nyliberalistiske sorten. I Meyers verden er imidlertid motstanden reell. Der Don Quijote tok vindmøllene for å være fienden, forventet ministeren at en fiendtlig bransje skulle stå rolig og la seg bøye etter vinden. At Meyer ble en parodisk figur når han fikk en dask på stumpen av møllearmene er en ting, at tittelen moderniseringsminister i utgangspunktet kan høres ut som om den er hentet fra et dypt satirisk verk er i mindre grad hans egen feil. Nå kan det jo slå dagens lesere at Cervantes' satiriske roman føles svært moderne, ja faktisk postmoderne i sin selvbevisste lek med sjangere og stilnivåer. Og tanken slår meg at vi kanskje har undervurdert den nevnte ministerposten. Kanskje er han egentlig en postmoderniseringsminister som gjennom parodien effektivt og målrettet skal dekonstruere sin egen stilling og forsvinne i intet. Her er det rom for tolkning, som mine lærere alltid sa når den teoretiske tåka lå for tett på institutt for litteraturvitenskap. Uansett kan vi jo håpe at ministeren, etter hvert som vindmøllene tårner seg opp for ham, lar oss oppleve en post-modeniseringsminister-tid før neste regjeringsskifte. Mens vi venter kan vi plukke en billigutgave av Don Quijote ut av hylla og la oss forundre over at litteraturen og idiotiet er tidløst og at for all verdens latterlige figurer er 400 år et spytt i havet. De kjenner vi igjen uansett.