Vi har aldri opplevd maken på britisk fjernsyn. The Vicar of Dibley, en av våre snillere sitcoms, putret av gårde med sin sedvanlige godslighet på nyttårsdagen da den plutselig slo oss med en scene fra en annen verden. To unge afrikanske barn gråt og prøvde å trøste hverandre etter at mora deres hadde dødd av Aids. Hvordan i all verden, tenkte jeg, ville programmet få oss til å le etter dette? Det gjorde ikke noe forsøk på det. En etter en sto personene, berømt for sin provinsielle uforskammethet, foran kameraet med de hvite armbåndene som signaliserer støtte til kampanjen Make Poverty History. En måtte være gjort av stein for ikke å grine.