Det er på høy tid at flere begynner å se utover den forbudspolitikken som i sin tid ble innført etter amerikansk rasistisk initiativ. Norske myndigheter har gjennom førti år prøvd å forhindre hasjbruk ved forbud. I samme periode har hasj vokst fra å være et symbol for en relativt liten subkultur, til å bli et etablert rusmiddel i nesten allslags miljøer. Også blant titusener voksne som ikke skiller seg vesentlig ut fra andre ved annet enn nettopp at de røyker cannabis. Om forbudet var et forsøk på å begrense eller stanse hasjrøykingen, kan det konstateres at forsøket var mislykket. Men konsekvenser har det hatt. Myndighetene har oppnådd å kriminalisere mange tusen norske borgere. Dessuten har utallige ungdommer gjennom årene fått forsterket sitt inntrykk av ikke å være ønsket av samfunnet. Vi har fått et finfordelt illegalt apparat over hele landet som ikke bare distribuerer hasj, men som også er innfallsport til kriminell virksomhet og rusmiddelbruk langt utover det de fleste er «disponert for» i utgangspunktet. Det er vanskelig å finne noen rimelighet i dette. Hasjens mulige skadevirkninger kommer i skyggen av de skadevirkningene som håndhevelsen av forbudet fører til. De siste årene har såkalt skadereduseringspolitikk fått et visst fotfeste her i landet. Cannabisforbudet kan ikke sees å ha annet enn skadevirkninger, og dette er ikke skadevirkninger som bør «reduseres», men som vi overhodet ikke burde finne oss i.