I Klassekampen 3. desember stiller Kåre Lunden meg noen spørsmål i tilknytning til et intervju 28. desember, hvor jeg blant annet hevdet at faren for krig mellom Norge og Sverige i 1905 i realiteten var svært liten. Jeg er glad for hans innlegg, for det gir anledning til klargjøringer som kan være nyttige i myteryddingsarbeidet. Jeg tar spørsmålene i rekkefølge:1. Lunden spør om jeg tror det hadde vært noen reell krigsfare i 1895 dersom Norge ikke hadde bakket i konsulatsaken. Svar: Nei, slik «krig» er tydelig definert i intervjuet (minst tusen falne), tror jeg ikke det. Det mest aktuelle krigsscenariet det året var en storsvensk aksjon mot et «opprørsk» Norge som stod militært svakere og mye mer splittet enn i 1905. En norsk regjering som opptrådte slik at kongen og den norske høyresiden så det som grunnlovsstridig, kunne ikke regne med full kontroll over det militære, men den ville sikkert uansett ha markert motstand mot et svensk angrep. At slik motstand ville ha resultert i mer enn tusen slagmarksdrepte, tror jeg ikke. Hva skulle det tjent til? Var det martyrer for Norges sak man trengte, ville en håndfull døde ha gjort nytten.2. Så spør Lunden om jeg, dersom jeg ser en forskjell mellom 1895 og 1905, mener det var demokratiseringsprosessen eller den norske opprustningen som endret seg raskest (jeg sa nemlig i intervjuet at en svensk-norsk krig i 1905 var umuliggjort på grunn av at demokratiseringen av landene var kommet så langt). Svar: Jeg vet ikke hvordan man fornuftigvis kan måle farten i demokratisering og opprustning opp mot hverandre. Sikkert er det at Sverige var inne i en rask utvikling i demokratisk retning i tiåret før 1905; en utvikling som etter min mening forsterket de strukturelle sperrene mot å gå til krig mot Norge. (Sikkert er det forresten også at ikke bare Norge, men enda mer Sverige, rustet opp i disse årene.)3. Lunden har lest meg slik at jeg skal ha sagt at det ville blitt vanskelig, dyrt og umulig for Sverige å gå til krig i 1905, og spør om ikke det norske opprustningen da må ha spilt en rolle for å dempe svensk krigslyst. Her har Lunden muligens lest svært raskt? Med «vanskelig», «dyrt og umulig» siktet jeg nemlig til situasjonen etter at Sverige hadde vunnet den krigen jeg altså ikke tror det var noen reell fare for. Jeg trodde dette kom tydelig fram i intervjuet, blant annet gjennom en parallell som ble trukket til det okkuperte Irak og omtale av et erobret Norge som en hengemyr. Ordene var ment å gjelde den helt hypotetiske okkupasjonen av og/eller kontrollen over det beseirede Norge, ikke den like hypotetiske krigen først (skjønt krig selvsagt sjelden er billig). Spørsmålet faller dermed bort.4. Til slutt spør Lunden hva jeg mener var det viktige i 1905: «a) Dei motiv nokre kunne ha hatt for å ruste? Eller b) Kor sterkt det norske forsvaret i 1905 faktisk var då?» Svar: Selvsagt er det den faktiske militære styrken i 1905 som ville ha vært «det viktige» i en eventuell krig det året. Men like selvsagt er det at a) og b) henger nøye sammen. Forsvarstiltak rettet mot én fiende kan være lite brukbare mot en annen. Ikke så lite av opprustningen på 1890-tallet og fram til 1905 gjaldt formål som ikke synderlig økte krigsevnen overfor unionspartneren, og de som ønsket rustninger nettopp mot Sverige, betraktet vel disse pengene som dårlig anvendt. Motivene for opprustningen kan slett ikke avfeies som uviktige.