Tidligere i vinter sendte NRK TV en konsert med den nå 23 år gamle kinesiske pianisten Lang Lang tatt opp i Carnegie Hall høsten 2003. Da jeg satte meg til foran skjermen, var jeg full av fordommer, forstått som dette vil jeg ikke like. Ikke det at jeg kjente noe særlig til Lang Lang. Jeg hadde hørt navnet, visste at han hadde gitt ut noen cd-er med romantisk klavermusikk og at han nylig hadde undertegnet en kontrakt med prestisjeselskapet Deutsche Grammophon. Grunnen til min totalt negative holdning, var at jeg var (er) så møkka lei av unge begavede pianister som skal erobre verden med akkurat den samme musikken. Det vil si med romantisk klavermusikk. (Lang Lang debuterte på Deutsche Grammophon med Tchaikovskys klaverkonsert nr. 1.) Og så ble jeg bare sittende, dønn fjetret. For det jeg så var en ung mann som spilte med hele kroppen, ja, den mimet nærmest det han spilte. Og i ansiktet hans kunne jeg følge de skiftende stemningene som han spilte fram på klaveret. I rolige partier stirret han drømmende ut i luften, i de mer utadvendte og heftige, var ansiktet preget av dyp konsentrasjon. Og selve spillet var ypperlig. Klarhet i løpene, melodier som aldri druknet i virtuoseri, flott klangbehandling og overbevisende tempoforskyvninger. I det hele tatt virket det som at han hadde det så utrolig morsomt der han satt og musiserte i denne ærverdige konsertsalen. Det var noe gladguttaktig over hele forestillingen i motsetning til en del andre pianister som sitter innestengt i seg selv over klaviaturet, nærmest på gravens rand enten de er unge eller gamle. Eller andre igjen, som uhemmet spiller på hvor sexy de er der de selvnytende speiler seg i flygellakken.