Vi fløy inn til Alaska til jul. Hovedstaden, Anchorage, ligger på samme breddegrad som Oslo, så det var nesten som å komme hjem. Men vi skulle videre. Til den lille landsbyen Talkeetna, som tv-serien «Livet i Alaska» visstnok er basert på. Utenfor Talkeetna lå Eds lille gård, som vi skulle bo på. I likhet med alle andre alaskere, får Ed omlag 1000 dollar i året fra oljeindustrien. Dette er inntekten hans, i tillegg til det han klarer å selge av egendyrkede grønnsaker. Men han lever godt av det naturen gir han. Julemiddagen vår besto egenfisket villlaks, den selvdyrkede grisen Cheney og egenskutt elg. Vi nordmenn hadde med vårt eget lille bidrag, pinnekjøtt fra Florø. Lurer på hva de rike spiser, humret Ed etter at vi hadde fortært alle disse gastronomiske nytelsene. Alaska har sitt eget flagg. Det er mørkeblått med Karlsvogna og nordstjernen. Ikke bare har de sitt eget flagg. De har også sin egen flaggsang. Det som gjorde mest inntrykk på en utsending fra Washington DC etter å ha vært på et møte i Anchorage var at de åpnet med å synge flaggsangen med hendene på hjertene sine. «Dette er ikke amerikanere. Det er alaskere», sa han da han kom tilbake til DC. Alaska ble en del av USA i 1959. På 60- og 70-tallet fant de oljen. Heldigvis for de mange urfolkene kom de til enighet med amerikanerne om retten til land før utvinningen av oljen begynte for alvor. I dag har hver urbefolkning med tilgang på oljeressurser sitt eget oljeselskap. Noen er veldrevne med stor avkastning, som går inn i helse og utdanning for befolkningen i landsbyen. Andre igjen er vanstyrte. Urbefolkningenes oljeselskap har betydd mye for velstand og «nasjonsbygging» i Alaska, men det er likevel den store transnasjonale oljeindustrien, representert ved selskaper som BP og Exxon, som i stor grad driver økonomien. Men hva skjer når oljen tar slutt? Spørsmålet er like aktuelt for alaskere som det er for oss nordmenn. Eds venninne, Susan, jobber på universitetet i Anchorage og vil gjøre Alaska om til en kunnskapsøkonomi. Hun har startet et program for studenter fra de mest avsidesliggende landsbyene, som mangler elementære matte, skrive og lesekunnskaper, slik at de kan få en grad på universitetet. Forresten så ser ikke Susan på Alaska som så veldig avsides. Herfra kan du fly hvor du vil på den vestlige halvkule på mindre enn åtte timer, forteller hun meg.«Det er langt det landet vårt. Det meste er nord», skrev Rolf Jacobsen. Det er kanskje derfor jeg får en slik god følelse av å dra langt nord. Men det er like mye følelsen av å være på toppen av verden. I Alaska er du en båttur fra Russland, en kort flytur fra Japan. Kanskje er det her oppe på toppen av verden nye konsepter og ideer må skapes? Når de gamle maktsentrene har utspilt sin rolle. Kanskje noen vil lytte til de stemmene fra de transnasjonale urfolkene på toppen av verden? Kanskje flere vil se mot nord og merke hvor åpent landskapet er, hvor åpne menneskene er og hvor godt og friskt det blåser. Det gjør godt for hodet.